Eivind Skår Ertesvåg 
Jeg fikk aldri se henne hjemme med sin «ekte» mor. Men historien fra barnevernsarbeideren tegnet et bilde i hodet mitt; Hun sitter i en lekegrin fordi resten av huset er dekket med hundrevis av skitne bleier, insekter og annet boss.
Gammel nok til å gå, men hun kan knapt krabbe. Gammel nok til å prate, men hun gråter uten en lyd. Gammel nok til å spise selv, men hun brekker seg av alt annet en melk. Gammel nok til å forstå, men hun er blitt ignorert av sin egen mor, tatt av en fremmed, og blitt plassert for å bo her hos meg.
Jeg var fylt med nervøsitet og spenning da jeg åpnet døren til denne lille fremmede som skulle bli min kanskje midlertidige, kanskje for alltid datter. Hun satt midt i stuen min, for redd til å bevege seg. Hun stirret på oss med øyne fylt av tårer og et «jeg prøver å være modig» smil. For redd til å gråte.
Hun identifiserte meg umiddelbart som «mor» og klamret seg til meg som om livet hennes var avhengig av det. Som om en fremmed ville komme å hente henne og ta henne bort fra meg også. Hodet og ryggen min verket hver eneste kveld. Det tar på å bære vekten hennes og det krever mye når man til en hver tid skal forsøke å «finne ut av» et barn jeg ikke kjenner.
Men dette var i august. Det er ikke slik lenger. Nå er hun bare akkurat som et av mindre andre barn. Jeg skifter bleiene hennes og mater henne. Kysser og koser med henne. Bekymrer meg og ber for henne. Blir utålmodig og sint på henne. Funksjonelt så er hun min datter i ordets rette betydning. Biologisk? Juridisk? Hun er ikke min datter overhodet.
En dag kan hun bli hentet av den samme barnevernsarbeideren som kom med henne til meg. Bli fjernet fra hjemmet mitt. Litt mer hel enn da hun kom. Bli tatt bort fra meg for alltid. Det vil være det største offeret i livet mitt.
Kilde og skribent: Jamie Finn