5 år gammel jente ble tvunget til å spise plastikk – Flere år senere gir hun en gave som får fostermor til å gråte

3274

Dette er ikke første gang vi har fortalt deg om Amy Beth Gardner. Småbarnsmoren har flere ganger fått pressedekning på grunn av sine ærlige Facebook-statuser om hvordan det er å oppdra to unge jenter.

Du husker kanskje den gange hun ba den ene datteren sin om å tømme en tube tannkrem på en tallerken?

Amy Beth skriver på en lidenskapelig måte om hvordan det er å være mor, kanskje klarer hun det fordi det langt i fra har vært noen enkel reise for henne å bli en mamma? Hun og mannen kan nemlig ikke få barn selv, de tok derfor en beslutning om å bli fosterforeldre for barn som trenger et kjærlig hjem.

Foto: Facebook

Etter at ekteparet ble godkjent som fosterforeldre, sto det to barnevernspedagoger på døren deres en sen kveld. Med seg hadde de to redde jenter. 5 år gamle Bridgett og 9 år gamle Breona. Fosterforeldrene sa ja til å ta seg av de to jentene. 509 dager senere ble Amy Beth og ektemannen juridisk sett foreldrene til jentene, da de ble adoptert.

Foto: Instagram

Nå er den lille familien sammensveiset som en hvilken som helst annen familie, men til tross for glede og kjærlighet, møter Bridgett og Breona ofte på gamle minner som gjør dagene vanskelig.

Amy Beth delte nylig en kraftig historie om hvordan Halloween fremprovoserte et slikt minne for en av jentene, men historien avsluttes og på vakkert vis.

Les hennes historie nedenfor:

Min yngste datter var fem år gammel da hun kom til oss via barnevernet.

Da vi nærmet oss vår første Halloween sammen, la jeg merke til at hun og hennes ni år gamle søster ble livredde hver gang jeg nevnte den kommende høytiden. Jeg spurte jentene om de noen gang hadde opplevd Halloween før de kom til oss ​​og ble forferdet av deres svar.

De fortalte meg om hvordan de en gang hadde fått godteri til Halloween bare for at en voksen skulle ta godteriet og spise det foran dem, uten at de fikk smake. Da jentene begynte å gråte, ga de voksne innpakningspapiret på godteriet til jentene, og tvang dem til å spise det – en grusom måte å gi jentene en bokstavelig smak av hva de savnet den Halloween-kvelden.

Med denne historien i tankene visste jeg at jeg måtte nærme oss vår første Halloween med dem forsiktig. Mine instinkter ble bekreftet da jeg la merke til at jentene diskret gjemte godteriet de mottok da de gikk fra hus til hus i sine søte kostymer.

Da vi kom hjem, trakk jeg ut to plastposer og en svart tusj og forklarte jentene at jeg ville at de skulle telle antall godteri de hadde fått, og legge alt i posene. Da de var ferdige med å telle, hjalp jeg dem med å merke posene med det nøyaktige antall stykker godteri inni, og hver gang de ville spise noe, hjalp jeg dem med å endre tallet på posene.

Uker etter Halloween, til tross for våre forsikringer om at vi ikke ville spise godteriet deres, spurte jentene om de kunne telle bitene før de gikk til sengs. Og jeg talte sammen med dem. Hver kveld. Jeg ville vinne deres tillit, en kjærlighet om gangen.

Foto: Facebook

Dette var høsten 2014. De har siden den gang hatt en blomstrende utvikling og er to trygge, velfungerende jenter. Men hver oktober blir minnene fra den ene Halloween som de ble tvunget til å spise plastikk levende i tankene deres.

I går kveld la jeg merke til at min yngste datter rotet rundt i klesskapet mens jeg holdt på å rydde kjøkkenet. Da jeg var ferdig med å tørke benkeplaten, kom hun til meg med en pose med godteri hun hadde samlet sammen under årets Halloween.

Hun hadde pakket posen i et stykke papir og det var klart at hun presenterte det for meg som en gave. Da jeg dro papiret av posen, så jeg disse ordene skrevet av en jente i tredje klasse:

«Mamma, jeg vil vise deg hvor høyt jeg elsker deg ved å gi deg alt godteriet mitt.»

Foto: Instagram

La det synke inn litt. Dette barnet, som en gang var tvunget til å spise innpakningspapiret på godteri, ga alt hun hadde av godteri til meg som en gave.

Hun ga meg ikke bare de bitene som hun selv ikke liker. Alle hennes favoritter lå i posen. Ansiktet hennes var så stolt da hun ga meg gaven, jeg kjenner jeg har lyst til å gråte np som jeg skriver om det.

Du har gaver å tilby også. Men, som med min datter og hennes godteri, er jeg nesten sikker på at din mest verdifulle gave er knyttet til smerte eller vonde minner i livet ditt. Du og jeg har muligheten til daglig å ta valget om å ta de forferdelige tingene som har skjedd med oss, og gjøre dem til gaver vi kan bruke for å muntre opp andre mennesker.

Min datters gave var uvurderlig på grunn av hva det kostet henne. Hun valgte å gi til tross for det som hadde blitt gjort mot henne. Hva om du og jeg viser det samme motet, og ikke fokuserer på vår egen smerte men lar det bitre bli søtt?

For en inspirerende historie! Den viser hvor uendelig stor kapasitet vi har for å elske, til tross for hva vi har opplevd. DEL historien videre dersom den rørte deg!

LIK SIDEN VÅR