Eivind Skår Ertesvåg 
Til den som får min hund:
Jeg kan ikke si at jeg er glad over at du leser dette brevet ettersom det bare skal åpnes av en ny eier til Reggie. Jeg er ikke en gang glad over å måtte skrive det. Du leser dette brevet fordi jeg var nødt til å gi bort hunden min til en dyrevernorganisasjon.
Jeg vil fortelle deg litt om min labrador, kanskje det kan hjelpe dere til å få en bedre relasjon.
Først og fremst elsker han tennisballer. Jo flere, jo bedre. Noen ganger lurer jeg på om han delvis er et ekorn. Han elsker å samle! Som oftest har han to tennisballer i munnen, mens han prøver å få plass til en tredje, så langt uten å lykkes. Uansett hvor du kaster ballene så kommer han til å hente dem, så vær forsiktig i nærheten av veier.
Så har vi kommandoer. Reggie kan de mest grunnleggende. «Sitt», «bli» og «kom». Han hører ekstra godt etter om du bruker ord som «ball», «spise», «bein» og «belønning».
Han får mat to ganger om dagen, klokken syv om morgenen og seks om kvelden.
Han er vaksinert. Merk deg at Reggie hater å dra til veterinæren. Det er til og med vanskelig å få han med i bilen, det er akkurat som han skjønner når det er på tide å besøke dyrlegen.
Ikke minst, gi han tid til å bli kjent med deg. I hele hans liv har det bare vært han og meg. Han følger meg overalt så la han gjerne følge deg også. Han liker å sitte i baksetet på bilen og han kjefter aldri. Han elsker å være sammen med mennesker.
Jeg må få dele en liten hemmelighet med deg. Han heter Reggie og ettersom han er veldig smart kommer han snart til å venne seg til det navnet. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarte å gi dyrevernorganisasjonen hans riktige navn. Men siden du leser dette brevet betyr det at du er den nye eieren til hunden min og du bør vite hans virkelige navn. Han heter «Tank», ettersom det er hva jeg kjører (panservogn).
Foreldrene mine lever ikke og jeg har ingen søsken, bare Tank. Det eneste jeg har bedt militæret om når jeg er stasjonert i Irak er å sørge for at Tank omplasseres til et nytt hjem dersom det hender meg noe. Om du leser disse ordene så er det nettopp fordi det har skjedd.
Tank har vært min familie de siste seks årene, nesten like lenge som min tid i forsvaret. Nå håper jeg at du behandler han som et medlem av din familie også, og at du gir han den kjærlighet som han ga meg.
At jeg tvinges til å gi opp Tank skyldes at jeg ofrer meg i kampen mot terrorister. Det er et bevis på min hengivenhet og kjærlighet. Jeg håper at jeg har hedret Tank gjennom å tjene mitt land.
Jeg skal dra til fronten i kveld og må nå sende dette brevet til dyrevernorganisasjonen. Kanskje kommer jeg aldri til å se at han endelig lykkes med å få inn en tredje ball i munnen.
Lykke til med Tank, nyt hver eneste dag.
Takk,
Paul Mallory.
Jeg la brevet tilbake i skuffen. Selvfølgelig hadde jeg hørt om Paul Mallory, alle kjente til han. En ung mann som døde i Irak noen måneder tidligere og som etter sin død fikk en utmerkelse for å ha ofret sitt liv for å redde tre andre soldater.
Jeg satt meg tilbake i stolen og så på hunden.
«Hei Tank», sa jeg forsiktig. Han løftet på hodet, med oppreiste ører og klart blikk.
«Kom her.» Han kom med en gang og satt seg foran meg med hodet på skakke. Han responderte på navnet han ikke hadde hørt på flere måneder.
«Tank», hvisket jeg. Han logret med halen.
«Nå er det bare meg og deg, Tank. Din gamle venn har gitt meg sin tillit.» Tank slikket meg på kinnet.
«Vil du leke med ballen?»
Tank løp inn på rommet sitt. Da han kom tilbake hadde han tre tennisballer i munnen.
Dette er en gammel vandrehistorie og vi tror ikke den baserer seg på ekte hendelser, men en rørende historie er det uansett!