Eivind Skår Ertesvåg Alzheimers er en fryktelig sykdom. Både for de som rammes, og ikke minst for de som står vedkommende nærmest.
Man bokstavelig talt ser at en person man er glad i forsvinner litt og litt. Jeg synes at noe av det vanskeligste med Alzheimers er at personen ikke bare glemmer ting, men også glemmer hvem familie og venner er. Man glemmer mye når man har Alzheimers. Ikke bare hvem andre personer er, men også hvem man selv er. Man glemmer hvor man bor, hva man gjør på, hva man spiste til middag for 5 minutter siden, osv.
En følge av dette er at mennesker med Alzheimers ofte går seg bort. De husker ikke hvor de skulle, eller hvor de er. De kan glemme å ta på seg skikkelige klær når det er kaldt og kan vandre gatelangs i bare morgenkåpen.
Når man ser på statistikk for aldersfordeling i Norge, viser den at omtrent 1,5 prosent av hele befolkningen lider av demens. Nesten hver femte person vil få demens i løpet av livet (Seshadri, 2006). Den vanligste formen for aldersdemens er Alzheimers sykdom som utgjør anslagsvis 60 prosent av all aldersdemens (Qiu, 2007).
Alzheimers er en fortvilende greie hvor det liksom ikke har vært så mye å gjøre med det. Noe medisin kan gjøre at sykdommen utvikler seg litt senere, men man har ingen kur som tar bort sykdommen. Ny forskning viser imidlertid at man kan ha funnet en kur som stopper sykdommen i å utvikle seg. Denne er så langt bare testet på dyr, og går ut på å bruke kreftmedisin i behandlingen av Alzheimers. Dette har fungert på mus, og dersom man får bekreftet forskningen fra flere hold kan det etter hvert testes ut på mennesker, melder forskning.no.
En vanskelig avgjørelse vil alltid være hva man skal gjøre med dem som har demens. Skal man låse dem inne? Slik at de ikke går seg bort? Dette er en måte som blir praktisert. Ikke særlig humant, selv om det er til pasientens eget beste.
Benrath senior senter er et pleiehjem i Düsseldorf som har mange demente mennesker boende hos seg. Radioprogrammet Radiolab forteller at eldresenteret har funnet en løsning som faktisk gjør at de ikke trenger å låse dørene. En ansatt ved senteret hadde merket seg at Alzheimers pasientene ofte søkte til busstopp når de gikk seg bort. Ikke så rart det når man tenker seg om. Man har jo gjerne en tanke om at en buss kan bringe deg til ditt gamle hjem, den tidligere jobben din eller hvor som helst man har tenkt seg.
Da senteret hadde et møte foreslo den ansatte, egentlig på spøk, at man burde lage et fiktivt busstopp utenfor eldresenteret. Et busstopp hvor det aldri kom noen buss. Dersom noen forsvant, så kunne man bare sjekke det fiktive busstoppet og sannsynligvis finne pasienten der. De fleste lo av denne tåpelige ideen. Men senterets direktør, Richard Neureither tenkte videre på dette forslaget. Etter en stund bestemte direktøren at dette skulle man prøve!
Neureither satt opp ett busskilt, identisk med de kjente busskiltene i Tyskland, like utenfor eldresenteret.
De ansatte ved senteret hadde i starten vanskelig for å bestemme for seg hva de mente om dette stuntet. Var det ikke litt upassende? Man lurte jo pasientene..Etter hvert måtte folk som bodde i nærområdet informeres om at dette ikke var noe ekte busstopp, da folk begynte å stille seg opp å ventet på bussen.
Så en dag hadde en pasient en episode på senteret. Den eldre damen med Alzheimers trodde at hun var en liten jente og ville hjem til foreldrene sine. Hun var helt besatt på at nå måtte hun hjem. De ansatte tenkte at nå fikk de prøve ut det fiktive busstoppet. De pakket henne inn i varme klær og slapp henne ut for at hun kunne dra. Da damen kom ut gikk hun direkte til busstoppet. Hun satt seg ned og ventet. En av de ansatte gikk etter hvert bort og satt seg ned ved siden av henne. Den eldre damen hadde da glemt hvorfor hun var der, og ble med inn igjen sammen med den ansatte.
Busstoppet blir nå flittig «brukt» av Alzheimers pasientene i Düsseldorf
Bildet hentet fra theiacp
Hva synes du om denne «løsningen»? Genial eller upassende?