Et brev skrevet til alle som jobber i barnevernet – Jobben dere gjør, betyr noe!

1182

En barnevernsarbeider spilte en stor rolle i livet mitt da jeg var ung. Dette er et felt hvor lønnen er lav, og oppgavene krevende. Jeg ønsker å dele dette for å takke dem som jobber der.

Kjære barnevernsarbeidere,

Jobben dere gjør, betyr noe. På dager hvor du føler deg utbrent eller undrer deg om du er til noe hjelp, sett av litt tid til å lese dette brevet.

Jeg var 12 år gammel da jeg traff Dale for første gang. Jeg hadde vært fanget i en verden av institusjoner de siste årene. Selv kunne jeg ikke forstå hvorfor. Den eneste forklaringen jeg hadde ovenfor meg selv var at jeg var ødelagt og ikke et godt menneske. Jeg lærte senere at det var hjemmet mitt som var ødelagt. Pappa var en tung alkoholiker og skapte konstant frykt i hele familien. Mamma forlot oss da jeg var 3 år. Barnevernet ble involvert da skolen begynte å melde bekymring rundt oppførselen min, og det ble besluttet å plassere meg på en institusjon.

Dale forklarte meg at han var en barnevernsarbeider. Han lovet meg at han ville finne et vanlig hjem og en familie til meg. Jeg likte den tanken! Men jeg visste vel egentlig ikke hva et vanlig hjem eller en vanlig familie var for noe. En del av meg ville ikke tro på det han sa, jeg var overbevist om at ingen brydde seg.

Dale holdt ord. Det tok en stund, men jeg kommer aldri til å glemme dagen da han kjørte meg bort fra den store, kalde institusjonen. Stedet hadde gode intensjoner, men det var ikke en plass for å opp på.

Jeg husker fremdeles hvor stor tiltro jeg hadde til Dale. Men jeg ville ikke vise dette til han, kanskje fordi jeg var så vant til å bli avvist og skuffet. Det tøffe ytre var en defensiv vegg jeg hadde lært meg å bruke, slik kunne jeg fremstå som om ingenting såret meg.

Fosterhjemmet som ble presentert for meg var akkurat et slikt hjem som han hadde lovet. Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet plutselig ble lettere å leve, men det ble det ikke. På ny fikk jeg problemer på skolen og i mitt nye hjem. Men det jeg nå hadde var mennesker rundt meg som virkelig brydde seg.

Jeg testet grensene hardt. Jeg var overbevist om at dersom jeg oppførte meg dårlig nok, så ville Dale gi meg opp og familien ville kaste meg på dør. Det var min måte å teste på, for å se om disse tingene faktisk ville skje.

Og jeg kan love deg, denne mannen fikk sine utfordringer med meg! Jeg var en av hans første saker etter at han ble barnevernsarbeider. Jeg testet han på alt du kan tenke deg. Han sa hele tiden at han brydde seg om meg og at jeg ikke ville klare å skyve han ut av livet mitt. Jeg var et av barna hans, og han ga ikke opp noen av dem.

Jeg kunne skrevet en bok om alle hendelsene jeg utsatte han for, jeg var en skikkelig bråkmaker! En gang, mens jeg satt i bilen hans, åpnet jeg et lite brannapparat for å se hva det kunne gjøre. Han trodde at han kunne stole på meg i 2 minutter, mens han gjorde et ærend. Feil. Da han kom tilbake kunne det se ut som om det hadde vært en snøstorm INNI bilen hans!

Jeg forventet en skarp stemme som skulle kjefte på meg. Fortelle meg hvor dum jeg var. Jeg var forberedt på å feste blikket på armene og hendene hans. Jeg hadde fått såpass mye juling at jeg visste hvor jeg skulle se, og jeg var blitt god til å dukke unna. Dale var aldri slem mot meg, men jeg visste at han ikke akkurat ville bli glad av mitt lille påfunn i bilen hans. Jeg var vant til at folk kunne skifte personlighet på et blunk.

Da han kom tilbake til bilen hadde han et uttrykk i ansiktet som fortalte meg at jeg ikke hadde noe å frykte. Jeg så ut som en snømann. I en fei hadde jeg prøvd mitt beste for å få bort litt av sølet i bilen, men det hadde bare gjort det verre. Det neste Dale gjorde var å vaske bilen skikkelig. Han var ikke fornøyd med det som hadde skjedd, men han tok seg tid til å prate med meg, hvorfor gjør vi mennesker feile valg, og hva kan vi gjøre for å rette dem opp? Da vi var ferdig takket han meg for å hjelpe med vaskingen.

Jeg hadde en illusjon om at den dagen jeg fant tilbake til mamma, ville hun elske meg og få alle problemene mine til å forsvinne. Jeg visste ingenting om henne, klarte knapt å huske hvordan hun så ut. Da jeg var rundt 14 år, rømte jeg for å finne henne. Jeg tok bussen. Dale var den personen jeg ringte til når jeg gikk meg bort og var redd. Midt på natten ringte jeg han, men nektet å fortelle han hvor jeg var. Etter rundt en time i telefonen med han, hadde han klart å overtale meg til å melde meg til politiet, be dem om å hjelpe meg med å komme hjem igjen.

Dale dro for å møte meg. Vi pratet om behovet jeg hadde for å finne min mor. Han forklarte meg at hun elsket meg, men at hun levde et annerledes liv. Han ba meg stole på det han sa, og fortalte hvor viktig det var at jeg delte av tankene og følelsene mine.

Denne historien er bare en av mange jeg kunne fortalt om barnevernsarbeideren Dale. Han var den godeste mannen jeg noensinne har møtt.

Dette er nå over 35 år siden. Jeg pratet med Dale på telefonen for noen uker siden. Han er nå pensjonert og skal flytte til en ny by. Han og konen ønsket å bo nærmere datteren sin (som snart skal ha trillinger). Han ringte meg for å oppgi sin nye bostedsadresse. Jeg håper barna hans en dag leser dette, og kjenner igjen faren sin i denne historien.

Neste gang du stiller spørsmål ved om arbeidet ditt har noe å si, ha troen på at det har det! Dale dømte eg aldri eller var slem. Stemmen hans var som et lys i mine mørkeste stunder av livet. Vi var ikke alltid enig, men jeg opplevde at noen brydde seg. Og det kan bety alt.

Så neste gang lille Johnny river deg i håret, stiller spørsmål ved absolutt alt eller er umulig; les denne historien. Du kan gjøre en forskjell for Johnny. Vennligst del dette med alle sosial og barnevernsarbeidere du kjenner.

Hilsen et engang fortapt barn.

PS. Når jeg skrev dette brevet hadde jeg et mål om at alle sosialarbeidere i hele verden skulle lese det. Hårete mål. Hvem som skal få lese det er opp til dere. Føl deg fri til å sende brevet til alle du mener måtte trenge å lese det. Dere som jobber med slike saker ser ofte den mørkeste siden av mennesker, når var siste gang noen sa takk til dere? Kanskje det er i dag.. Tusen takk. 

Brevet er sendt inn til The Sequoia Project, oversatt til norsk av Sosialnytt.

LIK SIDEN VÅR