«Ensomheten tar livet av meg».

768

Jeg legger blyanten ned. Jeg tror jeg er ferdig. I det blyanten er lagt ned triller tårene. Jeg har skrevet side etter side om mine følelser, og da de endelig er skrevet ned kommer følelsene strømmende på. De følelsene jeg ikke klarer å takle. Hver dag jeg har stengt av følelsene mine, har jeg dødd litt etter litt. Nok er nok.

SKAL JEG ÅPNE BOKEN? Den ligger rett foran meg, men langt nok unna til at det er tungt å strekke seg etter den. Hva om jeg åpner den? Kan jeg starte med blanke ark, eller skal tankene mine være i fortiden i evigheter? Hvorfor klarer jeg ikke løpe over til den andre siden uten å bli dratt tilbake. Hvorfor skal fortiden hjemsøke meg?

Jeg vil være som alle andre. En normal ungdom som er sosial, har venner, blir ringt eller skrevet til, men her sitter jeg alene med mine tusener av tanker. Hver dag går i reprise. Jeg er som en god melodi, men med dårlig tekst. En trist melodi med en gjentatt setning. Jeg skriver en god melodi, det jeg mener med dette er ikke at jeg har høye tanker om meg selv, men at jeg er en god person. Det vet jeg innerst inne. Jeg tenker på alle andre før meg selv.

Helt siden 6.klasse har jeg hørt at jeg er lett å prate med. Jeg er den dere har kommet til for å snakke om deres problemer og tanker. Vet dere hva? Jeg lyttet og tok med meg deres problemer videre fordi jeg bryr meg. Hvem er det som sitter alene? Jeg var bare god nok da dere trengte noen å snakke med, for dere viste jeg holdte det inni meg. Vet dere hva? Jeg holder det enda inni meg.

I flere år sitter jeg med problemene og tankene deres, og mine problemer og tanker blir skyvet lengre og lengre unna. Mine tanker kommer i siste rekke slik er jeg bare. Nå er det ikke lengre noen som kommer med problemene sine eller tankene sine til meg. Dette har ført til at jeg nå plutselig sitter med mine egne tanker. Hvordan skal jeg ta tak i mine egne problemer når jeg ikke har gjort det før?

Som 19 år nå skal jeg sitte med mine egne tanker, og komme med svar. Jeg har ingen svar eller meninger fordi jeg vet ikke hva jeg vil. Som 19 år føler jeg at jeg har mislykket. Hvor er dere nå når jeg trenger noen å dele mine tanker med? Borte, borte som jeg er i tankene deres. Like borte som da dere planla ting rett foran meg uten å invitere meg. Like borte som jeg er i alle de bildene av dere på sosiale medier som jeg ikke er tagget i. Jeg er borte fra deres liv, men jeg sitter fortsatt med mitt liv i hendene, alene.

Alene foran boken min med forhåpentligvis blanke ark. Sannheten er at jeg kommer aldri til å starte helt med blanke ark, for problemene mine og tankene mine står med liten skrift fremst i boken. Jeg innser at den lille skriften fremst i boken kan ikke strykes for det er en del av meg, og en del av hvordan jeg er som person. Det er ikke mulig å bla over den første siden med liten skrift for nå er det på tide å ta tak i livet mitt. Slik som jeg vil at du også skal ta tak i livet ditt som sitter med akkurat samme følelser.

Artikkelen er sendt inn av Alexandra Emilie Dagfinrud. Du kan lese flere innlegg av Alexandra på bloggen hennes.  

Har du en historie eller en mening som du vil ha publisert på Sosialnytt? Ta kontakt på kontakt@sosialnytt.com

Likte du dette?