Eivind Skår Ertesvåg 
En foreleser innledet seminaret med å vifte med en fem- hundrekroneseddel. «Er det noen som vil ha denne?» spurte han.
Noen så tvilende ut- hadde han virkelig tenkt å gi bort fem hundre kroner sånn helt uten videre? Men de fleste rakte uten å nøle en hånd i været. De hadde jo ingenting å tape.
«Ok» fortsatte foreleseren. «Det er mange som vil ha seddelen. Men hvis jeg gjør sånn da?» sa han og krøllet seddelen sammen til en liten ball. «Er det noen som vil ha den nå?» Fortsatt var det en skog av hender i været.
«Et siste spørsmål,» sa foreleseren. «Vil dere ha seddelen selv om jeg gjør dette?» Han kastet seddelen på gulvet, tråkket på den og tok den så opp igjen. Nå var den skrukkete, skitten og litt ødelagt.
Men hendene var fortsatt i været.
«Nå har dere lært dagens første lekse,» sa foreleseren. «Uansett hva jeg gjorde med de fem hundre kronene, så ville dere fortsatt ha dem. Hvorfor? Jo, fordi seddelen ikke tapte noe i verdi, uansett hva jeg gjorde med den. Dere er som pengesedler. Dere kommer til å bli herjet med av livet en eller annen gang, dere kommer til å få riper og hakk. Men dere blir ikke mindre verdt. For mennesker rundt dere er dere uvurderlige. Menneskeverdet deres kommer ikke fra det dere gjør eller vet- men fra hvem dere er:»
Budskapet fra denne fortellingen er at vi er alle uerstattelige. Del gjerne historien med noen som trenger en påminnelse om nettopp det!