Hjem Rørende Gjennom hele sin oppvekst hatet han moren. Da hun døde mottok han et brev med sannheten…

Gjennom hele sin oppvekst hatet han moren. Da hun døde mottok han et brev med sannheten…

av Eivind Skår Ertesvåg

Moren min hadde bare ett øye. Jeg hatet henne. 

Hun arbeidet på skolekjøkkenet hvor hun serverte mat til elevene og lærerne. Jeg skammet meg over henne.

En dag sa hun hei til meg på skolen. Det var så utrolig pinlig.

Hvordan kunne hun gjøre noe slikt mot meg? Jeg ignorerte henne og sendte mamma et olmt blikk mens jeg gikk min vei. Neste dag ble jeg plaget av klassekameratene mine, «ÆSJ! Mammaen din har bare ett øye!»

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, skulle ønske jeg kunne forsvinne under jorden.

«Når det eneste du gjør er å skjemme meg ut foran vennene mine, kan du like gjerne dø,» sa jeg til henne.

Mamma svarte ikke.

Jeg tenkte ikke over hva jeg hadde sagt til henne, jeg koke bare av sinne. Hennes følelser brydde jeg meg veldig lite om akkurat da.

Mest av alt ville jeg bare komme meg bort fra skolen, bort fra henne. Jeg jobbet derfor ekstra hardt med fagene, fikk såpass gode karakterer at jeg fikk stipend og muligheten til å studere i utlandet.

Jeg ble gift. Kjøpte et stort hus og fikk fire barn. Jeg hadde et lykkelig liv sammen med familien min.

Så plutselig en dag kom mamma for å besøke meg. Jeg hadde ikke sett henne på flere år, hun hadde ikke engang truffet mine barn – hennes barnebarn.

Da hun ringe på døren åpnet barna mine. De ble først redd. Så begynte de å le mens de pekte på henne. Jeg så hvem det var i døråpningen og skrek, «Hvordan våger du å kommer her for å skremme barna mine? Stikk her i fra, NÅ!»

Mamma hvisket stille tilbake: «Oi, beklager så mye. Jeg må ha fått feil adresse.» Så forsvant hun.

En dag fikk jeg et brev angående en gjenforeningsfest på skolen. Jeg sa til min kone at jeg måtte på en jobbreise og dro hjem. Etter klassetreffet gikk jeg forbi det gamle huset jeg bodde i som barn. Jeg var nysgjerrig.

Naboene kunne fortelle meg at hun var død. Jeg felte ikke så mye som en tåre. En av naboene ga meg et brev. Mamma hadde gitt naboen i oppgave å overrekke dette brevet til meg dersom jeg kom hjem.

Min kjære sønn, 

Jeg tenker på deg hele tiden. Jeg er lei for at jeg kom uten varsel og skremte barna dine. 

Jeg ble så glad når jeg fikk vite at dere skulle ha en gjenforeningsfest med klassen. Siden jeg er sengeliggende er det ikke så store muligheter for å treffe på deg. Jeg er lei for at du gjennom livet har vært nødt til å skamme deg over meg. Det var aldri noe jeg ønsket. 

Vet du, når du var liten kom du ut for en stygg ulykke. Den gjorde at du mistet det ene øyet. Jeg klarte ikke tanken på at du skulle gå gjennom en hel barndom med bare ett øye, så jeg ga deg mitt. 

Jeg ble så stolt når jeg tenkte at du gikk rundt og opplevde verden, med en del av meg, med mitt øye. Som din mamma ville jeg deg alltid bare det beste, glem ikke det. 

Jeg elsker deg. 

Hilsen mamma. 

Dette er en gammel vandrehistorie, men det er en historie som minner oss på at vi aldri skal glemme våre nærmeste. Ingen ofrer så mye som en forelder ofrer for sitt barn. Man vet aldri når det er for sent, så husk å vis din kjærlighet mens du har muligheten! 

Om Sosialnytt

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier.