Det finnes ikke noe perfekt, alt handler om hva du gjør akkurat nå, å gjøre det beste du kan med det du har.

220

Jeg ble født i 1984. Min mor brukte skulderputer og rosefargede briller. Hun jobbet i et av byens største regnskapsfirma. Hun hadde en god utdannelse og en egen bil hun hadde betalt for selv. Hun hadde også ventet med å gifte seg til hun var 28 år (sprøtt på den tid!)

Da jeg ble født fikk mor seks uker fri, det var alt forsikringen dekket. Hun returnerte på jobb, pumpet melk på flaske og fikk dagene til å gå.

Familien vår var en smule utradisjonell; pappa sto for all matlagingen og det meste av husarbeidet når han var hjemme. Var han på jobb, dro jeg i barnehagen. Det funket for dem.

Fire år senere ble broren min født. Ting ble mer komplisert. Pappa hadde ikke jobb lenger, så barnehage var ikke noe vi hadde råd til. Mamma følte at hun ikke var nok tilstede for oss barna, så hun sluttet i jobben. Vi levde på oppsparte midler. Men de varer ikke evig. Så mamma kjøpte en datamaskin og lagde et hjemmekontor i garasjen.

Kirken, venner, familie og små nyopprettede bedrifter ble hennes kunder. Hun fikk raskt en fast inntekt gjennom sitt eget firma. Den lokale avisen skrev en artikkel om bedriften hennes og hvordan hun jobbet hjemmefra, hvordan hun balanserte jobb og familie. Bildet av henne ved pulten foran en liten IBM maskin med min lillebror sittende på fanget, henger fremdeles på kontoret hennes.

Da det var gått seks år var både jeg og broren min i skolealder, mamma hadde fått nok kunder til at bedriften vokste seg ut av det lille hjemmekontoret. Hun ansatte en sekretær, en annen mamma hun visste trengte en jobb. I årene som fulgte fikk hun stadig nye kunder, 610 klienter totalt. Nå deler hun kontor med broren sin, som også startet sin egen bedrift. Hennes ansatte inkluderer min kusines mann og andre familiemedlemmer. Det er ikke uvanlig å se en baby sove på kontoret, eller et lite barn fargelegge tegninger i det åpne kontorlandskapet.

Mamma gikk aldri glipp av en trening eller en oppvisning på skolen. Hun var leder for jentespeideren som jeg gikk på, og sydde klær til skuespill jeg hadde på skolen. Hun gikk på alle baseballkampene til broren min. Lagde hun ofte middag? Definitivt ikke. Tenkte jeg noen gang på henne som utslitt eller overarbeidet? Ikke som jeg kan huske.

Introduksjonen av mobiltelefoner, sosiale medier og Google har gjort ting både lettere og mer tidkrevende. Å drive en liten bedrift betyr nå at man er tilgjengelig 24/7 ovenfor kundene. Det er en velsignelse og en forbannelse; jeg kan jobbe hjemmefra en dag om jeg ønsker det. Jeg kan nå klienter og være en del av det sosiale samspill uten å ta av meg joggebuksen. Dette var ikke en mulighet i 1988.

Jeg skal nå i gang med et nytt eventyr, jeg skal balansere det å starte min egen bedrift og ta meg av mine to barn som begge er yngre enn tre år. Jeg har ingen familie i nærheten. Det er til å få panikk av. Jeg er redd det skal bli for mye, at jeg ikke klarer det. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å finne tid til jobb, unger, bare det å ta en dusj. Jeg bekymrer meg for om jeg lager sunn nok mat til barna mine, på en enslig inntekt. Jeg bekymrer meg for om jeg gjør ting riktig eller feil.

Pinterest forteller meg at jeg burde være mer produktiv. Innlegg på Facebook forteller meg at jeg gjør gale ting som mor og hvor skade dette kan medføre. Huset vårt er støvete og jeg har enda ikke blitt ferdig med å fjerne den gamle tapetene som var her da vi flyttet inn for over ett år siden.

Så jeg gjør hva alle andre 30-åringer burde gjøre. Jeg gråter og ringer mamma. Og hun sier alltid de samme tingene, som roer meg ned.

«Spiser jentene? Har de nok klær? 

«Ja.»

«Da gjør du det riktig, og du gjør det beste ut av hva du kan med det du har nå.»

Jeg hadde ikke en tradisjonell hjemmeværende mor som rollemodell. Jeg misunner ikke mor den veien hun måtte gå den gang. Men når jeg tenker på det, så er det ikke så annerledes enn den veien mange av oss nå må gå (utenom skulderputene da). Det sosiale samfunnet forteller oss at vi bør kunne klare alt, akkurat som det var for kvinner på 80-tallet. Samfunnet sier at du må ha suksess på jobben, for så å komme hjem og være en fantastisk kone og mor; at barna dine aldri skal vite at du har det tøft eller sliter med å få endene til å møtes.

Vi ønsker alle det samme; tid sammen med barna våre, lykkes på jobb, finne balansen mellom arbeid og familie. Vi streber etter å klare det alt, helt perfekt.

Men det finnes ikke noe perfekt, alt handler om hva du gjør akkurat nå, å gjøre det beste du kan med det du har. 

Sarah-the-best-you-have-150x150

Forfatter av denne teksten er Sarah Suhrstedt. Hun er mor til to jenter, og eieren av en privat bedrift som gir råd til nybakte foreldre: SMART Birth services.

Klikk liker for å følge Sosialnytt på Facebook!