Jeg gråter og skriker til legen «er gutten min død?», «Ja, vi klarte ikke å redde gutten deres.»

6017

Han kom i full fart gjennom døra mot meg, tok meg på kinnene og kysset meg i panna «du er blitt mamma til min lille Elias»

Ååå, endelig er det verste over. Skuldrene mine senket seg og jeg kunne puste lettet ut.

Jeg hadde kjempet i fire døgn mot riene som ikke ville gi seg, smertelindringen hadde ikke effekt og uheldig var jeg, truende tidlig fødsel var diagnosen min. Det er en psykisk diagnose som tar all din energi og kraft, diagnosen som ikke lar deg være optimist, som egentlig tar knekken på deg og ditt håp.

Den gleden og æren av å bli foreldre til lille Elias som var født i uke 23 og ekstrem prematur, den var stor.

Løpende inn kom jordmoren «dra bort til intensiven nå. De ringte og det er viktig, løp bort!»

Jeg vet ikke hvordan vi kom oss til avdelingen, tok tak i dørhåndtaket og slang døra igjen. Der, det alle foreldre frykter, det som knuser mor og far i tusen sårende biter, alarmen ringte og blinket rødt over gutten vår.

Synet ble uklart, det var en svart/hvit tåke som ble trukket ned som gardiner over synet mitt.

Det var legen som tok tak i meg og ledet meg og pappaen til et annet rom, for der skulle vi vente på dommen. Det tok ikke mer enn ett minutt før legen kom tilbake til oss «hold roen og håp på det beste! Venstre lungen til Elias er sprukket, men vi har fem leger som skal tette igjen hullet.»

Ånei, jeg kunne ikke tro denne dagen ventet på oss! Jeg hadde ingen følelse eller tanke om å miste enda et barn til, men jeg kjempet en lang og forferdelig kamp med min hjerne.

Selvsagt er hjernen forberedt på det som kan skje, men hjertet henger ikke alltid med! Fem så lange minutter at jeg beit mine lepper til blod av frykten å miste min gutt, erstatteren for min døde datter.

Legen kom tilbake veldig fort «begge lungene er sprukket, vær forberedt på det verste.»
Jeg klarer ikke å stoppe tårene som bare fosser ned kinnene mine, jeg bønnfaller alle Guder, alle høyere makter og leger: redd min lille Elias på 470 gram som har blitt født for 6 timer siden!

Jeg gråter uavbrutt, ser opp og ned, gjennom vinduet, «bli med meg bort» hører jeg en stemme si. Der sto legen ved døråpningen. «Nei, jeg vil ikke bli med deg», jeg nekter å høre dem si «han døde også.»

Jeg har ikke krefter til å miste enda en unge, men jeg løp mot gutten min. Jeg skriker «ikke gjør sånt mot han! hvorfor er dere så hjerteløse?» De pumper lungene til Elias, brystkassa tredobles for hver pumping.

Å min Herre, så vondt å se barnet sitt slik, smerten kan ikke beskrives, jeg får frysninger, selv den dag i dag. Det blir hentet en stol til meg, jeg setter meg ned og legen setter Elias i fanget mitt. «Det har ikke skjedd han noe? Han lever ikke sant?», «Ja, hjertet slår fortsatt», får jeg som svar.

Jeg ble så glad, tårene stoppet å renne, fremtiden var lys igjen. Hvem skal jeg takke? Min gutt overlevde, de reddet han!

«Vil dere ta farvel?» «Hæ? Hvaaa? Farvel? Nei, hvorfor skal vi ta farvel?» svarer jeg med en fortvilet stemme. «Vi hjelper han med å slå hjertet, så han kan være varm til du tar farvel med gutten din», sier legen med en rolig og sørgelig stemme. Jeg gråter og skriker til legen «er gutten min død?», «Ja, vi klarte ikke å redde gutten deres.»

Der startet helvete, det var starten på bunnløs sorg! Han sovnet stille inn i mine armer klokken 17 den mørke kvelden i desember, ingen bevegelse eller tegn, tårene mine traff over alt på den lille uskyldige kroppen hans. Min uforglemmelige gutt, som jeg aldri fikk holde levende. Jeg fikk deg i fanget som levende men ikke visste jeg at du har forlatt oss!
Å se barnet ditt begraves, du får frysninger av tanken, men jeg fikk det som et slag! De senker ned babyen min, barnet mitt, min lille uskyldige englegutt som sover dypt i sin kiste.

Å se de kaste spade etter spade med jord over gutten din, gutten du hadde planer for, gutten du ønsket deg, det tennes en flamme i meg! Jeg gråter, jeg hyler, jeg slår i jord og vind, jeg roper etter den mektige, jeg skriker med all kraft, men de begraver han uansett! Jeg roper til deg, jeg roper til skaperen av himmel og hav, skaperen av liv hvor ligger rettferdigheten? Hvor kan en sønderknust mor finne trøst?

Dette hjerteskjærende innlegget er sendt inn til oss av en kvinne som ønsker å være anonym. Vi takker deg for innlegget, du har vår dypeste medfølelse og kondolanse.

Om du ønsker å formidle en historie fra livet ditt, så kan du ta kontakt via Facebooksiden vår eller sende en epost til kontakt@sosialnytt.com

LIK SIDEN VÅR