Gutten spurte Internett om hjelp til å håndtere sorgen sin. Dette svaret gir mening!

2633
sorg

Denne teksten handler om en forvirret ung gutt som nettopp hadde mistet en nær venn. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere sorgen, og spurte etter råd på diskusjonsforumet Reddit.

Min venn gikk nettopp bort. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Svaret han fikk fra en eldre mann kommer kanskje til å forandre hvordan du selv ser på livets reise.

Signaturen «gammel mann», postet dette svaret til den unge gutten: 

Ok, her kommer det. Jeg er gammel. Det innebærer at jeg har overlevd (så langt) og at mange mennesker jeg har kjent og elsket ikke har gjort det. Jeg har mistet venner, beste venner, bekjente, kolleger, besteforeldre, mamma, slektninger, lærere, mentorer, elever, tanter og mange andre mennesker.

Jeg har selv ingen barn og kan ikke forestille meg smerten det må innebære å miste et barn. Med det sagt, her er i i hvert fall mine tanker.

Skulle ønske jeg kunne si at man blir vandt til at mennesker dør. Men det blir man ikke. Det har ikke jeg blitt. Og det vil jeg ikke bli heller. Det river et stort hull i meg hver gang noen jeg elsker dør, uansett hvilke omstendigheter som ligger bak.

Men jeg vil ikke at det ikke «skal spille noen rolle». Jeg vil ikke at det skal være noe som bare passerer forbi. Mine arr et et bevis på den kjærlighet og det forholdet jeg hadde med og til den personen.

Om arret er dypt så var også kjærligheten det. Slik er det.

Arr er et bevis på livet. Arr er et bevis på at jeg kan elske dypt og leve dypt, bli sønderknust og full av sorg. Men at jeg fremdeles kan fortsette livet mitt. Fortsette å elske.

Og arrdannelsen er sterkere enn den opprinnelige huden noensinne var. Arr er et bevis på livet. Arr er det bare dumme mennesker som ikke kan se.

Når det gjelder sorgen så vil du merke at den kommer i bølger. Når skipet først havarerer så holder du på å drukne, med vrakdeler overalt rundt deg. Alt som flyter rundt deg minner deg om den skjønnheten og prakten som skipet var, men som ikke finnes lenger. Alt du kan gjøre er å holde deg flytende. Du klamrer deg fast en stund. Kanskje er det en fysisk ting. Kanskje er det et lykkelig minne eller et fotografi. Kanskje er det en person som også flyter rundt.

For en stund vil det føles som om alt du kan gjøre er å holde deg flytende. Holde deg i live.

I begynnelsen er bølgene 30 meter høy og skyller over deg uten nåde. De kommer med 10 sekunders mellomrom og gir deg ikke tid til å få pusten tilbake før neste bølge kommer. Men etter hvert kan du puste, du kan fungere.

Du vet aldri hva som utløser sorgen. Det kan være en sang, et bilde, et veikryss, lukten av en kopp kaffe. Det kan nesten være hva som helst…og bølgene kommer styrtende. Men mellom bølgene, er det liv.

Et sted langs veien vil det skje noe. Tidspunktet er forskjellig for alle mennesker. Men du kommer til å merke at bølgene bare er 25 meter høy. Eller 15 meter. De kommer fremdeles, men de kommer sjeldnere.

Du kan se bølgene komme og du kan forberede deg. Når de skyller over deg så vet du at du på et vis vil komme ut på andre siden. Gjennomvåt og fortsatt klamrende til en vrakdel, men du kommer til å komme ut.

Hør på en gammel mann. Bølgene vil aldri slutte å komme og på en måte så ønsker du heller ikke at de skal forsvinne helt. Men du lærer deg at du kommer til å overleve dem. I fremtiden vil det også komme nye bølger og du kommer til å overleve dem også.

Om du har flaks så kommer du til å ha mengder med arr fra mengder av kjærlighet. Og mengder av skipsvrak.

Synes du disse ordene var inspirerende? Om det er tilfellet så del gjerne artikkelen med vennene dine, kanskje noen av dem har godt av å lese dette.

Likte du dette?