«Jeg heter Guro, og jeg er sosionom»

356

Dette innlegget er skrevet av Guro Aino Kasin Antonsen.

Som nyutdannet sosionom var jeg stolt som en verpehøne. I en måned presenterte jeg meg til venner og bekjente slik: «Hei! Jeg heter Guro, jeg er sosionom». Litt humoristisk selvfølgelig, men samtidig en genuin stolthet over yrket mitt.

Jeg har jobbet som miljøterapeut med mange ulike brukergrupper, som barne- og ungdomskonsulent og som saksbehandler i NAV. Alle jobbene mine har jeg utført med stolthet. Jeg kan jobben min godt! Det skulle bare mangle. Jeg har gode faglige ferdigheter innen psykologi, helse og sosialpolitikk, stats-og kommunalkunnskap, sosialantropologi, sosiologi og juss; SOSIALT ARBEID.

Dette er grunnen til at jeg har blitt hentet for å løse konflikter i mottaket på NAV. Dette er grunnen til at jeg har måttet forklare pedagogen på ungdomskolen når det bør sendes en bekymringsmelding til barnevernet og saksforløpet i en barnevernssak. Dette er grunnen til at jeg har tatt kampen mot skeptiske foreldre og kolleger som ikke vil sende barna sine på temakveld på ungdomsklubben for å få seksualopplysning av en utdannet sexolog. Atle Dyregrov har visst ikke stor plass i den didaktiske relasjonsmodellen, eller i måltallene på NAV.

Behovet for mennesker som engasjerer seg i sosiale problemer har vært til stede siden tidenes morgen. Noen har gått «i bresjen» for å politisere sosiale problemer. Mine medstudenter og jeg leste ivrig om «Hull House» da vi skulle opp til vår eksamen i sosialt arbeid for 10 år siden. Jane Addams ville ha fokus på hvordan det oppleves å ta i mot hjelp i et samfunn hvor sosiale problemer stadig øker. Hva har skjedd med sosialt arbeid siden den gang? Har vi nå blitt eksperter på å gi hjelp til de som trenger det?

Har måtte forsvare yrket mitt.

Da jeg var under utdanning i Alta, var jeg en gang på stranda men noen venner. En kjenning av de skulle komme og grille sammen med oss, og som seg hør og bør presenterer man seg for nye folk. Man spør hverandre hva man «driver med». Spørsmålet kom til meg også denne gangen, og jeg svarte, stolt som jeg er av yrket mitt, at jeg studerte sosialt arbeid. « Hva kan du jobbe med da egentlig?». «Jeg kan jobbe overalt egentlig. For eksempel på skole, sosialkontor( før NAV), barnevern, fengsel eller sykehus.». «Å, sånn ja. Jeg er jo medlem i FRP, og jeg mener egentlig at vi ikke trenger å bruke penger på sånne type jobber i det hele tatt jeg! Men vi trenger kanskje ikke diskutere det noe videre!»

Nei vel, så diskuterte vi ikke det denne gangen. Men tro meg, jeg har forsvart yrket mitt mange ganger! Ikke bare yrket mitt, men de jeg møter i jobben min! Jeg har lært at en del av jobben min er å drive holdingsarbeid. Jeg har sagt ja til å følge et yrkesetisk grunnlagsdokument når jeg ble sosionom. Selv om jeg enda ikke har fått autorisasjon, så ser jeg på dette grunnlagsdokumentet som like viktig:

«Yrkesutøverne skal unngå og bekjempe urimelig forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av etnisitet, kultur, språk, kjønn, kjønnsuttrykk og seksuell orientering, sosial og økonomisk status, funksjonsnedsettelse, religion, livssyn, politisk syn, alder og andre vesentlige personforhold.»

* Yrkesetisk grunnlagsdokument, mars 2015

Vi har også sagt ja til å gjøre kjent for offentligheten de forhold som skaper problemer for enkeltmennesker eller grupper i samfunnet vårt.

Behovet for kompetansen til sosialarbeidere blir stadig større, mener Guro.
Behovet for kompetansen til sosialarbeidere blir stadig større, mener Guro.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter og venter på at noen andre skal ta denne kampen. Jeg som er så stolt av yrket mitt. Jeg bør være med å rope at det er nok nå! Først forsvant sosialkontoret, vårt «Hull House». Det skulle ikke utgjøre noen forskjell for de som mottok hjelpen vår, bortsett fra at vi skulle bli voldsomt effektive. Veiledere skulle vi hete så fint. Der satt jeg, seks år etter omorganiseringen, å registrerte bedriftskontakter og aktivitetsplaner i tre forskjellige dataprogrammer. Enda godt var det at vi hadde blitt så effektive. Brukeren hadde også veldig glede av aktivitetsplanen sin. Eller vent. Han hadde jo ruset seg siden barneskolen…hadde han bare kunnet lese og forstå den…

Kanskje han ikke hadde ruset seg hvis han hadde hatt en sosionom eller barnevernspedagog å snakke med på skolen, og som ikke var usikker på om dette burde meldes til barnevernet. Kanskje han da kunne hatt bruk for en aktivitetsplan, og klart å lese den.

Jeg har en drøm.

Jeg har en drøm om at vi sosialarbeidere får vår fortjente plass i samfunnet. Behovet for vår kompetanse blir ikke mindre, men stadig større. Jeg har en drøm om at sosialkuratoren på NAV en dag ikke har sykemeldte kolleger på grunn av alt for stor arbeidsmengde, fordi viktigheten av arbeidet vårt ikke blir verdsatt. Jeg har en drøm om at rådgiveren på skolen har sosialfaglig utdannelse, slik at man kan fange opp elevene før de dropper ut av videregående. Og lærerne sitter igjen som spørsmålstegn og lurer på hvor det gikk galt imellom nasjonale prøver og utviklingssamtaler. Jeg har en drøm om å jobbe med sosialt arbeid!

Jeg heter Guro, og jeg er sosionom.

LIK SIDEN VÅR