«Jeg innrømmer det; jeg prater med min mor hver eneste dag og dette er grunnen»

Forholdet mellom en mor og en datter er helt spesielt. Som baby, er din mor den du er avhengig av for å leve. Mens du vokser opp, blir din mor en som oppdrar og pleier deg. Så plutselig er du voksen, og hvis du heldig, har mamma blitt din venn.

Denne overgangen kan være vanskelig for noen mennesker, og mange forstår ikke at det er mulig å ha sin mor som sin beste venn. Da Abby Elise Blackwell begynte å studere, ble hun kritisert for å snakke med moren på telefonen hver dag. Abby skrev derfor et åpent brev med tittelen: “Jeg er den jenta som snakker med mamma hver dag.”

Les brevet hennes nedenfor: 

Ja, jeg er den jenta. Jeg er den jenta som du ser gå fra klasserommet med telefonen presset opp mot ansiktet og sier: “Hei mamma! Gjett hva som skjedde?”, Eller du kan høre avslutningen av «Jeg elsker deg mamma, snakker med deg igjen i kveld.»

Noen vil si at jeg kaster bort studietiden min ved stadig å snakke med min mor. Jeg blir liksom ukul fordi jeg forteller henne alt.

Folk har fortalt meg at nå er det på tide å gi slipp på familien din og finne ut hvem du egentlig er som person. Jeg har også hørt, “Hvorfor fortelle moren din alt når dette er en sjanse til å komme unna med noe?” Jeg skal fortelle deg hvorfor.

Min mor er min absolutt beste venn.

Jeg trenger aldri å bekymre meg for at min mor skal snakke stygt om meg bak ryggen min, eller bekymre meg for at hun vil forlate meg. Jeg vet at hun alltid vil mitt beste og aldri ville såret meg med vilje. Fordi hun er min beste venn, mener jeg at hun fortjener å være oppdatert på hva som skjer i livet mitt, akkurat som alle mine andre venner.

Foto: The Odyssey

Jeg føler meg ikke forpliktet til å fortelle henne alt mulig, og jeg føler ikke at jeg er avhengig av å måtte snakke med henne. Men siden hun er min beste venn hvorfor skulle jeg ikke fortelle henne alt? Jeg vet at hun aldri vil dømme hvis jeg gjør en feil, og jeg vet at hvis jeg lykkes i noe vil hun bli minst like glad som meg.

Så ja, jeg snakker med mamma hver dag, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Hun oppmuntrer meg til å bli en bedre person, og løfter meg opp i vanskelige tider, så det er ingen måte studietiden kan gjøre at jeg gir slipp på noen så spesiell.

Har du det på samme måte som Abby? Del gjerne teksten hennes med din egen mor!