Eivind Skår Ertesvåg 
Mine foreldre ble skilt da jeg var ni år gammel etter å ha vært separert i åtte år. Jeg er det mellomste barnet av tre barn. Min eldre søster var elleve, og min lillebror var åtte da våre foreldre ble skilt. I juni 1997 på farsdagen fortalte jeg min far at jeg valgte å flytte inn med min mor.
Kort tid etter å ha flyttet inn med henne, slapp hennes nye kjæreste ut av fengsel. Alt startet bra. Han ga meg en kattunge, og jeg hadde mitt eget rom; alle de tingene han hadde lovet. Men det kom med en pris. Min stefar voldtok og misbrukte meg fra jeg var ni til jeg var tretten, og jeg ble fjernet fra hjemmet mitt av barnevernet.
Staten plassert meg i et midlertidig fosterhjem. Mamma fortalte at hun heller ville at barnevernet skulle ta meg, enn at hun skulle forlate sin nye mann. Så min far tok meg. Jeg var skadet, revet fra hverandre, sint, og jeg hadde PTSD. Jeg ville rømme hjemmefra for å holde min far og bror trygg, etter at min stefar truet meg.
Fosterhjem på nytt
Min far kunne ikke holde meg hjemme, og jeg endte opp tilbake i fosterhjem. Min andre fostermor var en flott kvinne; men det hjemmet var rett og slett ikke et passende hjem for meg å bli værende i. Min tredje fostermor var en avskyelig kvinne. Hun samlet på fosterbarn for å få høyere lønnsslipp, hun løy til min saksbehandler; sa jeg hadde fremgang, selv om det ikke var sant. Det jeg egentlig gjorde var å låse meg inn på soverommet, alene med mine tanker, og kuttet meg selv.
Til slutt rømte jeg, rømte til en venn. Litt etter dette møtt jeg min fjerde og siste fostermor. Hennes navn var Cindy, og hun var en stor kvinne. Hennes ektemann, Carl, var også en fantastisk mann. De gjorde at jeg virkelig følte meg akseptert, og som en del av deres familie. Men jeg var alvorlig skadet. Jeg visste ikke hva det betydde å være i en familie. Jeg så ikke på det tidspunktet at de elsket meg. Å si at jeg hadde et problem med autoritet ville være å si det pent.
Cindy tillot egentlig ikke folk å komme for nær henne. Hun hadde jobbet som fostermor i mange år og hadde sett mange fosterbarn komme og gå. Jeg tror at når jeg kom, hadde hun lært at hun trengte å bygge opp noen vegger rundt seg. Men jeg vet nå at hun har omsorg for meg. En dag jeg var veldig syk med influensa, lot hun meg legge hodet mitt på skulderen hennes, mens hun stellet håret mitt mens jeg sov. Da jeg forlot et fosterhjem for siste gang, kjørte hun meg til mitt nye hjem og satt meg av. Jeg så tilbake, og hun gråt. Jeg har aldri forstått hvorfor. Var jeg ikke bare en lønnsslipp for henne også?
År senere, kom jeg tilbake til området fordi jeg giftet meg med mannen jeg hadde som kjæreste da jeg var i fosterhjem. Cindy var der fortsatt. Jeg spurte henne hvorfor hun gråt den dagen, og hvorfor hun behandlet meg som hun behandlet sin egen datter. Hun fortalte meg at jeg var hennes datter og at hun elsket meg. Det ville aldri endres.
Cindy har siden gått bort, men ikke en dag går uten at jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne hva jeg følte for henne i den tiden jeg bodde sammen med henne, og at jeg elsker og savner henne enormt. Min sønn kalte henne bestemor. Hun var min andre sjanse. Min rollemodell. Min beste venn. Hun var min mor, noe hun ikke trengte å være.
På grunn av Cindy, har jeg en dyp respekt for fosterforeldre som hjelper barn som meg. Det kan virke som vi er utakknemlige, eller at vi hater deg, men sannheten er at vi er takknemlige for deg. Aldri slutte å gjøre hva du gjør!
Forfatteren til denne historien foretrekker å være anonym.
Kan du realtere deg til denne moren? Er det noen der ute som var mor for deg på ditt styggeste, elsket deg når ingen andre gjorde, og sto ved deg uansett hva? Har du vært i stand til å takke dem?
Kilde: Madetomother