Konen hans døde brått. Peter skrev så et brev til hjelpeapparatet. Det er ikke ofte vi leser slike historier!

372

Peter opplevde det fullstendige mareritt. Han var i et lykkelig ekteskap. Hans kjære kone Laura betydde alt for han. Men en dag fikk Laura plutselig et illebefinnende, hun klarte ikke å puste. Peter ønsker å dele historien sin, og hylle alt av hjelpeapparat som var rundt han og konen i den tunge tiden.

«Når jeg forteller venner og familie om de siste syv dagene i min kones liv, så begynner jeg å ramse opp navnene på alle som hjalp henne. De pleier å stoppe meg rundt 15 navn. Jeg kan navnene på sykepleiere, lungespesialister, sosialarbeider og til og med rengjøringarbeidere, som tok seg av henne. Vennene mine spør meg om hvordan jeg klarer å huske alle navnene. Jeg tenker som så at, hvordan ville det være mulig å ikke huske dem?»

do1

Konen til Peter døde i september. Det hele skyldtes et astmaanfall. Vi hører ofte om saker der pårørende gir skyld, eller klager på hjelpeapparatet. Men Peter ønsker å gi ros til alle menneskene som prøvde å redde konen hans. Han sendte et brev til personalet på sykehuset hvor hun var innlagt. Brevet er gjengitt i New York Times, og deles nå på sosiale medier av mennesker fra hele verden.

«Hver eneste en av dere behandlet Laura med så stor grad av profesjonalitet, vennlighet og verdighet mens hun lå bevisstløs. Da hun fikk sprøyter, unnskyldte dere at det ville gjøre litt vondt, uansett om hun ikke kunne høre dere. Da dere lyttet på hjertet og lungene hennes var det flere ganger blusen var i ferd med å skli ned. Dere trakk den respektfullt tilbake og dekket henne til. Dersom det var kaldt i rommet, var dere raskt fremme med et teppe, slik at hun skulle få det komfortabelt.»

do2

Peter forteller også at personalet var oppriktig bekymret for foreldrene til Laura. De passet alltid på at de besøkende fikk vann å drikke, og svarte så godt de kunne på alle spørsmål som måtte komme.

«Svigerfar er selv lege. Han følte seg virkelig involvert i behandlingen hennes. Det var så utrolig viktig for han. Og den måten dere behandlet meg på. Hvordan skulle jeg klart å komme meg gjennom dette uten dere? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dere kom inn på rommet når jeg var på mitt tyngste. Jeg gråt mens jeg holdt min kone i hånden. Dere gjorde bare jobben deres, helst stille, prøvde å være så usynlig som mulig.»

do3

Laura overlevde dessverre ikke. Den siste dagen skulle hun få fjernet organene sine, da de skulle brukes til donasjon. Både venner og familie kom for å ta farvel. Peter ba sykepleierne om litt alenetid med Laura, slik at han kunne ta farvel med sin kjære kone. Og sykepleierne tilrettela så godt de kunne.

«Jeg fikk beskjed om å gå ut av rommet litt. Da jeg kom tilbake hadde de lagt Laura på høyre side av sengen. Det var da plass nok til at jeg kunne legge meg ved hennes side for siste gang. I en time fikk jeg ligge der uten forstyrrelser. Jeg holdt rundt henne, kysset henne, og fikk tatt mitt siste farvel. 

do4

«Vi fikk et siste øyeblikk sammen som mann og kone. Det var mer naturlig og trøstende enn jeg noensinne kunne sett for meg. Jeg kommer til å huske denne timen resten av livet mitt. Gaven over alle gaver. Og jeg kan takke sykepleierne for det, jeg er dere evig takknemlig.»

do6

Det er ikke så ofte vi hører historier som dette. Stort sett er det de negative historiene som stjeler spalteplass. Del gjerne Peters rørende historie med venner og familie. 

LIK SIDEN VÅR  

Skriv en kommentar

Please enter your comment!
Please enter your name here