Legge ned pelsdyrnæringen?

261

Det stormer rundt næringen etter at NRK viste dokumentaren «pels» på tirsdag. Les mine betraktninger rundt temaet.

På tirsdag sendte NRK brennpunkt den mye omtalte dokumentaren pels. Kort fortalt viser dokumentaren hvordan mink og rev har det på noen utvalgte pelsdyrfarmer i Norge. Frank Nervik har gjennom 2 år infiltrert pelsbransjen. Han fortalte bøndene at han selv ville starte opp innenfor pelsnæringen, og fikk dermed fritt innsyn på farmene. Han dokumenterte det han så med skjult kamera.

Hva diskuterer vi?

Det som blir vist i dokumentaren pels er blant annet veldig redde, stressede dyr. Minkene har utviklet kannibalisme og spiser på hverandre. Håndteringen av dyrene er rystende. Bøndene har dårlig tilsyn til dyrene sine. De lurer mattilsynet og følger ikke regler og rutiner for hvordan man skal håndtere dyr. De behandler ikke de skadede dyrene og makten de bruker ved å løfte dyr etter halen og måten de kveler revene på er kvalmende å se på.

Nå er det selvfølgelig viktig å skille her. Farmene Frank Nervik har filmet i denne dokumentaren får vi håpe er blant verstingene i landet. Det er nok mange farmer som har atskillig bedre dyrehold enn det som blir vist i dokumentaren. Det er derfor riktig å ikke skjære alle pelsbønder over en kam. Alle opererer ikke på denne måten.

Det er også viktig å skille i diskusjonen om man diskuterer om man skal ha pelsnæring i Norge eller om pelsnæring er greit, så lenge dyrene har det bra.

Så, trenger vi pelsnæring i Norge?

La oss først starte med å se på hvordan pelsdyrnæringen er i Norge. I følge norpels.no finnes det rundt 300 pelsgårder i Norge. Dyrene man har på disse gårdene består i hovedsak av mink og rev.

Norpels informerer om at Norden er størst i verden på pelsproduksjon. Årlig produseres det vel 18 millioner minkskinn og to millioner reveskinn. I Norge ligger produksjonen på om lag 600 000 minkskinn og 160 000 reveskinn årlig.

Hegnar.no skrev i 2012 at næringen omsatte for 230 millioner kroner i 2009, 320 millioner året etter og 350 millioner i 2011, og i løpet av 2012 hadde det økt til hele 450 millioner kroner. Jeg finner ikke tall for 2013 og 14. I følge Hegnar blir lite av pelsen som produseres her til lands solgt til nordmenn. Pelsen havner som oftest på auksjoner hvor det er oppkjøpere fra hele verden. Land som Hongkong og Kina er ofte stedet hvor pelsen til slutt havner, som en luksusvare.

Fra mitt ståsted viser dette at vi ikke har behov for pelsen. Et argument i den retning ser jeg ofte er at vi trenger strengt talt ikke kjøtt, melk, osv heller. Og at pelsnæringen dermed ikke er mer «unødvendig» enn annen næring som befatter dyr. Det synes jeg blir et tåpelig argument. For det første er jeg av den mening av at vi har et mye større behov for å produsere norsk kvalitetmat fremfor pels som sendes til Kina. For det andre blir dette en helt annen diskusjon. Hvordan griser, kylling, laks, kuer og sau har det i norske oppdrett/gårder er en viktig diskusjon i seg selv – men det er ikke noe argument for å beholde pelsnæringen.

Dyreplageri?

Som jeg har skrevet tidligere så er det sannsynligvis, i hvert fall forhåpentligvis, de færreste pelsgårder som driver på den måten som fremstilles i dokumentaren. Jeg synes uavhengig av dette, at å oppbevare ville dyr i små bur i seg selv er dyreplageri.

For hva er egentlig en rev eller en mink sine instinkter?

Jo, reven er i følge bjorneparken.no fra naturen sin side en jeger. De fødes i et hi i en steinrøys eller sandbanke. Hiet har vanligvis flere kammer og åpninger. Reven kan også overta gamle hi etter grevlinger. Tispa har ansvaret for valpene, men hannen bidrar med mat fram til og en stund etter fødselen. Valpene fødes blinde og veier 50–150 gram. De forlater hiet etter 4–5 uker, og er sammen med mora til sent på høsten. Etter cirka ti måneder er de kjønnsmodne og forlater mora for å finne et egnet revir. Dette kan være i nærheten av oppvekstområdet, men lange vandringer forekommer. Jeg kan ikke se at en rev som hele livet sitt bor i et bur den knapt kan snu seg i, har et særlig godt liv.

Artsdatabanken beskriver minken ved at den har sterk tilknytning til vann, og finnes ved de fleste typer våtmarksområder. Mink er et opportunistisk rovpattedyr og næringsvalget varierer med årstid og geografisk område. Det meste av næringen tas i vann eller vannpåvirkede områder, men dyrene kan også søke føde på land.

Amerikansk mink er spredt til flere land i Europa; foruten Norge blant annet Sverige, Danmark, Finland, Island, Storbritannia, Tyskland og Spania. Disse bestandene er alle resultater av rømninger fra minkfarmer. Dette er blitt et problem fordi minken påvirker det opprinnelige dyrelivet negativt.

Men disse dyrene hadde ikke overlevd ute….

Et vanlig argument man leser fra forkjempere for pelsnæringen er at dyrene uansett ikke hadde overlevd ute. De er avlet frem for et liv i bur, og har det best slik. Dette er det mest latterlige argumentet jeg leser. Er dette et argument for å fortsette å avle frem dyr som ikke får utviklet eller brukt instinktene sine? Vi har gjort dem så hjelpeløse at det bare er å kjøre på liksom..Det er greit nok at de dyrene som allerede er avlet frem, ikke vil ha en sjanse i naturen, men det argumenterer ikke for å fortsette avlingen!

Dersom vi legger ned, vil det bare bli mer av næringen i feks Kina…

Et nytt vanlig argument jeg ser blir dratt frem. Igjen, like latterlig som det forrige argumentet. Skal man ha en slik holdning at det ikke nytter å gjøre noe selv, fordi da vil bare noen andre ta over? Skal ikke vi i Norge kunne få foran som et godt eksempel? Hvordan hadde det blitt dersom vi tenkte slik rundt andre moralske områder?

Samtidig viste dokumentaren til Frank Nervik at gårdene han besøkte i Kina, slett ikke hadde dårligere dyrevelferd enn i Norge. Tvert i mot.

Norpels skriver på sine sider at om lag tre prosent av den globale produksjonen av reveskinn og én prosent av den globale minkproduksjonen, skjer i Norge. Noe som vil si at det ikke vil være særlig merkbart i resten av verden dersom næringen i Norge legges ned. Men hvorfor skal vi da legge ned næringen, visst resten av verden knapt merker det, vil vell noen si til det. Jeg tenker at vi kan gå foran som et moralsk godt eksempel, og ikke sitte å se på at dyr har det slik som dette i vårt eget land.

Vi bryr oss om dyrene…

Sier de som driver innenfor pelsnæringen. Ja det er mulig man på et eller annet nivå bryr seg om dyrene. Men jeg kjøper aldeles ikke at det ikke er økonomiske motiv som driver dem som jobber med dette. Hadde man virkelig brydd seg om dyrene, hadde man ikke avlet frem ville dyr til å leve et liv i bur..

Det kan være slutt nå…

Mesteparten av den norske befolkning er i mot at vi har pelsnæring i Norge. Nå begynner også politikerne å følge på. NRK skriver at det kan gå mot kroken på døren for pelsnæringen.

Sveinung Rotevatn fra venstre  mener at en minimum må være at Stortinget samler seg om å fjerne subsidiene til pelsdyrnæringen.

– En ting er om du er for eller imot pelsdyroppdrett, men det er virkelig ingen grunn til å bruke 40 millioner kroner av skattebetalerne sine penger til å subsidiere pelsdyrnæringen og eksport av skinn. Dette har ingenting med selvforsyning å gjøre, dette har med distriktspolitikk å gjøre.

 

Dersom du har andre meninger enn meg på dette området, er du velkommen til å bruke kommentarfeltet for en diskusjon. Er du enig med meg, gi gjerne uttrykk for det, og ikke minst: DEL innlegget!

[sc:Facebook ]

LIK SIDEN VÅR