Eivind Skår Ertesvåg 
Natt til 31. mai 2016 var Alexander Bekasov fra Odessa, Ukraina, på vei hjem etter å ha fullført et nattskift da han så en ensom figur på siden av veien.
Å se noen på gata klokken 4 om natten var underlig nok, men da han så nærmere, kunne han ikke tro sine egne øyne. Han gikk raskt ut av bilen sin.
Personen Alexander så var en ung gutt som syntes å være omtrent tre år gammel. Alexander prøvde å snakke med ham, spurte ham hvor han bodde og hvorfor han var ute så sent. Men gutten svarte ikke. Alexander kunne ane at noe ikke var riktig med gutten, så han nærmet seg for å få se nærmere. Synet som møtte øynene mens han kikket gjennom mørket, tok pusten fra han.
Gutten var dekket av blod og sår. Hodet hadde blitt bandasjert med en gammel fille som var gjennomvåt av blod. Alexander ringte straks politiet, men selv de kunne ikke få ut noen opplysninger fra den mystiske gutten. Det eneste han kunne si var «Vova», den korte formen for Vladimir, som de antok var hans navn.
Vova ble tatt med til sykehuset hvor legene raskt fant ut at han led av utmattelse og mild hypotermi. Men den modige lille gutten felte ikke en tåre, noe som førte til at legene konkluderte med at han sannsynligvis var vant til denne typen lidelse. Sårene på hodet hans var forårsaket av en kniv – noen hadde brutalt kuttet bort en stor del av huden hans.
Legene forsøkte kontinuerlig å få gutten til å snakke, men han kunne ikke huske noe, ikke engang sin mors navn. Det var klart at Vova hadde vokst opp i en familie – han hadde åpenbart lært å gjøre noen grunnleggende ting – men han hadde ingen minner om livet før den skjebnesvangre natten.
Vovas historie spredte seg raskt i Ukraina. Tusenvis av mennesker sendte donasjoner for å betale for medisinsk behandling. De sendte ham også leker, bleier og mat. Mange begynte sine egne undersøkelser for å finne ut hvor den lille gutten var kommet fra. Til slutt ble hans historie kringkastet på ukrainsk og russisk stats-tv.
Til tross for mange menneskers iherdige innsats for å finne guttens familie, begynte det å se ut som Vova hadde dukket opp fra ingensteds. Ingen rapporter om savnede barn matchet beskrivelsen hans og politiet kunne ikke finne informasjon om ham i noen databaser.
Til slutt, etter fire lange måneder, var Vova klar til å forlate sykehuset. Myndighetene satte ham opp for adopsjon, og han fikk et nytt navn: Dobroslavov.
Åtte familier viste interesse for å adoptere gutten og sosialkontoret valgte raskt familien de trodde ville kunne tilby ham den beste sjansen til et omsorgsfullt liv. Etter råd fra en psykolog har Vovas nye familie valgt å holde sin identitet konfidensiell for å unngå uønsket medieoppmerksomhet. Etter alle urolighetene i de siste månedene, trenger Vova nå fred og ro for å komme seg fra sin forferdelige fortid.