Mening: Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.

4509

Den siste tiden har jeg lest vanvittig mye om barnevernet. Facebookgrupper og debattinnlegg florerer. De går i samme sporet. Folk går i tog for å protestere. «Legg ned barnevernet.» «Barnevernet må få mindre makt.» «Foreldrene må bli hørt!» 

For en stund siden kom det en halvveis bekjent bort til meg. Han spurte: «Jobber ikke du i det der barnevernet?» Jeg svarte som sant er, at jeg ikke jobber i barnevernet. Jeg jobber med barn som er plassert av barnevernet. To forskjellige ting, jeg har ingenting med sakene eller avgjørelsene som blir tatt når barna flyttes. Min jobb i barnevernsinstitusjon er å gi barna trygghet når de kommer der.

Uansett. Denne karen spurte meg videre om ikke jeg synes det var sykt at barnevernet bare «tar» barn. Han hadde nylig gått i et protesttog for å vise sin avsky. Han hadde ikke kjennskap til noen direkte saker, men det var jo dette han leste og hørte; at barnevernet «tar» uskyldige barn. Slik kan vi ikke ha det i trygge Norge!

Jeg forstår denne mannen godt. Dersom dette er virkelighetsoppfatningen til deler av befolkningen så er det ikke rart at man går i tog. Hvem vil vel ha en styresmakt som helt ut av det blå kan trappe opp på døren, og ta med barna dine?

Som jeg nevnte innledningsvis så jobber jeg selv i en barnevernsinstitusjon. Jeg har hatt denne jobben i årevis, i en rekke forskjellige institusjoner. Antall barn jeg har jobbet med er stort. Jeg vil gjennom dette innlegget belyse historien og situasjonen til noen av barna jeg har jobbet med. Kanskje kan det gjøre noe med virkelighetsoppfatningen til folk når det gjelder barnevernet. Historiene er selvfølgelig anonymisert. Navn og alder stemmer ikke men historiene er virkelig. Barna er virkelig. Jeg vil heller ikke oppgi navnet mitt eller navn på institusjonene, da en rekke mennesker fort kunne skjønt hvem jeg skriver om.

Kunne ikke gråte

Even skalv da vi hentet han. Livredd. Spørsmålene til en syv år gammel gutt var selvfølgelig mange. Hvorfor skulle han bo hos oss? Hvor lenge skulle han bo her? Var vi sikker på at mamma og pappa ikke plutselig sto på døren? Det kunne jo hende de var sint siden han hadde fortalt alle hemmelighetene til læreren sin.

Vi trygget Even. «Mamma og pappa kommer ikke her. Du skal bo her lenge.» Da vi kom frem til institusjonen ville ikke Even gå ut av bilen. Vi fant ut at han hadde tisset seg ut. Jeg har sjelden sett en gutt med så mye redsel da han oppdaget at vi visste. Ventet det juling nå? Jeg trøstet og trøstet. «Lille venn. Dette går helt fint, ingen skal slå deg. Kom så går vi og skifter. Det ligger nye klær til deg på rommet ditt.»

Even var mye redd. Ved den minste brå bevegelse fra oss som jobber i institusjonen, kvapp han til. Holdt hendene over hodet. Klar til å motta slaget. Even var også lei seg. For hva forstår en syv år gammel gutt? Jo, han forstår at han har gjort noe gale. Han har sladret på mamma og pappa. Det er ikke deres feil, men hans. Til tross for skyldfølelsen og sorgen så gråt ikke den lille pjokken. Han kunne ikke gråte, hadde lært at da vanket det juling. Om han knuste noe eller kuttet seg i fingeren ville han ikke fortelle det. Hadde lært at juling var botemiddelet for slikt.

Etter 2 år i institusjonen var Even klar til å bli plassert i et fosterhjem. «To år!?» tenker du gjerne. Skal en så liten gutt måtte bo to år på institusjon? Vel, det er med Even som de aller fleste andre barn jeg har jobbet med. De bor på institusjon så lenge som det trengs. Så lenge som det trengs før man regner med at et ordinært fosterhjem kan håndtere barna. Disse ungene er så skadet når de kommer til institusjonen at å jobbe med dem 24/7 hver dag hadde vært uhåndterlig for de fleste. Skadet av omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold. En oppvekst preget av neglekt, avvisning eller misbruk.

Samtidig som Even viser en fantastisk utvikling i institusjonen, kjemper foreldrene med nebb og klør for å få barna tilbake (hvem hadde ikke gjort det?). Foreldrene skriver leserinnlegg til avisen. Barnevernet har frarøvet dem barna uten noen som helst legitim grunn.

Men vi som jobber med Even ser. Vi observerer han under samværene. Det er de verste timene hans i måneden. Han kvier seg. Er redd. Mor og far klarer ikke å møte gutten eller se hans behov når de er der. Uten at foreldrene forstår det selv, avviser de barnet sitt på nytt. De benekter påstander gutten kommer med fra barndommen. Vi som jobber med barn som Even hører. For barn forteller. Når et barn har blitt trygg på deg som voksenperson så forteller de mye. Og gudskjelov at de gjør det. Det gir oss voksne en mulighet til å hjelpe barna med de mørke tankene. De vonde minnene.

Samtidig stiller bygden seg bak Evens foreldre. Foreldrene må bli hørt! Vi har et helt sykt land som bare «tar» barn fra familien sin.

Even var et av de første barna jeg jobbet med. Det er lenge siden nå. Even har i dag utdannelse og er i full jobb. En flott, voksen mann.

Dessverre er ikke dette resultatet for alle. Mange barnevernsbarn sliter. Vi vet mer og mer hvor stor skade omsorgssvikt på et tidlig stadie av livet medfører. Vi klarer ikke å «fikse» alle disse barna. Men barnevernet gir disse barna en ny sjanse…En mulighet til et godt liv. For noen kommer hjelpen for sent.  

Jeg husker godt Lise. Det gikk ikke like bra med henne som med Even. Utsatt for seksuelle overgrep gjennom årevis av sin egen far satt dype spor. Hun kunne ikke samhandle med jevnaldrede. Angsten, den evinnelige trangen til å kaste opp alt som kom i munnen, redselen, følelsen av å være ekkel – problemer man ikke har fått bukt med til tross for år med behandling og trygghet. Faren? Marsjerer fremst i toget mot barnevernet.

Ikke forlat meg.

Lille Markus var vel rundt 5-6 år da han kom til institusjonen. Også han livredd. 98% av døgnet skalv han av redsel. Kunne ikke være alene i et rom et eneste minutt. Markus var ikke blitt slått eller misbrukt. Han var forlatt. Han var overlatt til seg selv når mamma gikk på fest. En 4-5 år gammel gutt alene hjemme, i timevis, hele netter. Gutten har vist en god utvikling, men det er vanskelig å si hvor stor skade opplevelsene hans har gjort. Kanskje kan det gå bra med Markus, kanskje ikke. Jeg husker en gang han sa til meg: «Du må ALDRI la meg være alene. Ikke forlat meg slik som mamma gjorde.» Slikt skjærer i hjertet å høre fra en liten uskyldig gutt. Hvem kan forlate sitt eget barn på denne måten?

Skulle aldri blitt tatt bort fra foreldrene?

Kanskje er det en del foreldre der ute som på feil grunnlag har blitt fratatt ungene sine. Kanskje har barneverntjenesten gjort feil. Men debatten glemmer ofte at det ikke er barneverntjenesten som tar den endelige avgjørelsen. De fremmer sitt syn på saken, før fylkesnemnda tar avgjørelsen om barna skal plasseres eller ikke. Etter dette behandles saken (dersom foreldrene anker og tar saken videre) i henholdsvis lagmannsretten og tingretten. Er avgjørelsen fremdeles at barnet ikke skal bo med foreldrene sine, så er det med andre ord ganske mange mennesker som har tatt feil. Jeg skal ikke være bombastisk på at slikt ikke kan skje, men i alle mine år hvor jeg har jobbet med disse barna har jeg aldri opplevd at vi har mottatt et barn hvor vi har tenkt at «hvorfor er dette barnet tatt bort fra foreldrene sine da?»

Av skadene barna har (fysisk eller psykisk), av det de forteller, av observasjonene under samværene; jeg har aldri støtt på en sak hvor det virker som om barnevernet har gjort feil ved å plassere barnet.

Samtidig viser et forskningsprosjekt at åtte av ti familier som får hjelp fra barnevernet sier de er fornøyd med tiltakene de får og med samarbeidet med barnevernet. Mange foreldre ønsker også kontakt med barnevernstjenesten etter avsluttet veiledning. Hvem er det da som står i bresjen for kritikken, for protesttogene og demonstrasjonene? Det er jo naturlig å tenke at dette er de to av ti familiene som ikke er fornøyd med hjelpen, ofte foreldrene til barna jeg jobber med.

Det er en farlig tankegang som blir spredt rundt barnevernet nå. De negative historiene, kritikken, protesttogene, hva gjør de? Jo de svekker folks tillit til barnevernet, som igjen kan føre til at folk vegrer seg for å melde bekymringer. Man leser sjelden historier om barna som endelig ble oppdaget, som kom seg bort fra foreldrene sine, som fikk en ny sjanse i livet. Man leser aldri historier fra familiene som er fornøyd med hjelpen de fikk av barnevernet, hvor man har hjulpet barna i hjemmet sitt – uten å måtte flytte dem. (Som selvfølgelig må være hovedmålet).

Jeg ser disse barna daglig. Jeg vil at du skal tenke litt på dem neste gang du leser en tåredryppende blogg fra en forelder som har blitt «frarøvet» barnet sitt uten å ha gjort noe gale. Barnevernet kan selvfølgelig ikke si noe om hvorfor de har tatt det valget de har tatt, men vi som observerer barna og foreldrene forstår. 

Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem. 

Dette innlegget er sendt inn til Sosialnytt av en person som ønsker å være anonym. Vil du ha din mening publisert på Sosialnytt? Send den til kontakt@sosialnytt.com

Klikk liker for å følge Sosialnytt på Facebook!

33 Kommentarer

  1. Jeg er opptatt av et bedre Barnevern men vi må vare saklige og vitenskaplige. Jeg har lest forskning om hjelpetiltak og den viser ikke at 8 av 10 er fornøyde. Det finnes en tabell på s 100 som er et skole eksempel på at lyve med statistikk. Den viser 50-75 % fornøyde på flere spørsmål der ikke ens totale prosenten stemmer. Sen avslutter de med at si at resultatet er ikke representativt. Man må huske at det er BV selve om gjort utvalget av de som er med!
    Samme rapport sier at et barn i rusmiljø har det bedre, tankekors skriver de. Samme rapport sier at det går ikke at bevise at hjelpetiltak i det hele tatt hjelper barn. Der det gikk bra kom troligvis hjelpen fra andre etater og folk og ikke fra BV, står det. Altså 100% fra andre!
    Det går dårlig for de fleste som BV har omsorg om. Fra annen forskning: Overgrep fortsetter ofte på fosterhjem og insititusjoner. Vold og rus er bare 4 % og 1 % av saker der BV går in.
    Et stort problem er som jeg sett dårlig innsyn og kontrol. Man kan jo ikke ens klage på de som gjør feil på et bra vis. Hva gjør man da? Barn har jo heller ikke klagerett i Norge. Fylkesnemnder er ikke domstoler etc.
    Ser man på logiken i forskningen fra Bufetat så går det altså bedre for barn om BV legges ned, ikke sant? Visst finnes det barn som får det bedre men de fleste får jo det ikke bedre om man går på deres eget resultat. Det sa ikke jeg men deres resultat!
    Dan H

    • For ikke å glemme alle gangene Norge er dømt for brudd på menneskerettigheten i slike saker. Og at Norge beviselig ikke følger lovene i barnevernssakene. Barn har partsrettigheter i barnevernssaker,men det blir ikke fulgt. Barna blir heller ikke hørt i rettsaken selv om de motbeviser barnevernet.

      • Inga Marte Thorkildsen
        Side likt · 10. juni ·

        I dag er det tre år siden vi fikk gjennom endringene i barnevernsloven som gir barn rett til å delta i alle deler av sin sak. Og ikke minst: kjærlighet ble for aller første gang tatt inn i forarbeidene til barnevernsloven som en viktig verdi for barnevernet å jobbe etter. Ikke rart sola skinner over Oslo by☀️ Svar : Så bra 🙂 Problemet er vel da at det ikke blir gjennomført. Hører stadig om saker der barn ikke blir hørt og ikke får delta. Man hører også hele tiden at barna ikke får partsrettigheter i en rettsak om barna. Norge har blitt dømt for dette flere ganger. Fordi Norge tydeligvis ikke følger menneskerettighetene 🙁 Inga Marte Thorkildsen Det aller beste eksemplet på at det skjer endringer nå er Mitt Liv, hvor 150-200 barnevernstjenester har gått sammen med Barnevernsproffene om å gjøre barnevernet til samarbeidspartnere med barn. Store endringer på gang!
        Liker · Svar · 1 · 11. juni kl. 19:45

      • Her er noen flere av Inga Marthe Thorkildsens gullkorn:

        Fra facebook-profilen hennes, 27.05.16

        «God helg, alle sammen! Jeg feirer at vi fikk penger til en av mine største hjertesaker i revidert: Hjemmebesøksprogrammer! Forskninga vi har nå viser at jo mer skadelig barneomsorg det dreier seg om, jo mer synes den å overføres mellom generasjoner. Det kan vi da for søren ikke leve med! Vi må jo hjelpe familiene bedre til å å bli de gode foreldrene de aller fleste drømmer om. Derfor dro jeg på studietur til London mens jeg var barneminister og så på hjemmebesøksprogrammet Nurse Family Partnership Program. De satser massivt på hjemmebesøk til unge mødre – og det virker! Sterk reduksjon i barnemishandlingen, bedre helse for både mødre og barn, hjelp til arbeid og skole. De gir inntil 64 hjemmebesøk til barnet er to år, og jobber med kjærlighet. På Stovner har vi noe av det samme, og nå skal vi utvide. I London sa de: «We´re changing the world one baby at the time». Og ja, det er det vi må. Forandre verden en baby av gangen. Vi kan gjøre SÅ mye mer for å forhindre skader på barn, og for å hjelpe familiene med det de strever med.»

        Hjerneråten er påtagende.

  2. Jeg er en av de som har vært i barnevernet siden jeg var to år. Men jeg flyttet ikke fosterhjem før jeg var 15 år, på mange måter var det 13 år for sent fordi barnevernet ville være sikre i sin sak…

    Hvis dere spør meg om hvordan jeg havnet i fosterhjem vil historien min omhandle den dagen jeg hadde fått nok… Noen dager etter at jeg hadde forsøk å rømme fra min mor i desperasjon…. Jeg nektet rett og slett å dra hjem fra skolen og holdt igjen både lærere og rektor før barnevernet kom og hjalp meg. Jeg hadde fått nok…

    Hvis dere spør min mor er historien en helt annen. Hun sier at hun gjorde det som var best for meg og at barnevernet tok meg i fra henne. Mot min vilje og hennes vilje. (Ja, hun har en tendens til å tro at hun vet hva jeg ønsker og vil og denne troen gjenspeiler alltid hennes ønsker og følelser… Merkelig nok…) Når jeg jeg som ungdom og nå i voksen alder prøver å fortelle henne min versjon av saken, får jeg bare høre at barnevernet og de andre hjernevasket meg…

    Jeg kom i et fantastisk fosterhjem med et solid nettverk der fosterhjem, barnevern, BUP, ungdomskontor og lærere samarbeidet for at jeg skulle kunne gå på samme skole, beholde vennene mine, bearbeide fortiden samtidig som jeg fikk utvikle meg og lære meg å bli meg, en selvstendig ungdom på lik linje med mine jevnaldrende. Krevende både for meg og de rundt, men ikke umulig. 🙂

    I dag er jeg voksen og historien har en lykkelig slutt! Takket være barnevernet som så min situasjon og hjalp meg ut i tide, alle støttespillere på veien og ikke minst mine fantastiske fosterforeldre som har vært der for meg gjennom tykt og tynt, ild og vann har jeg klart å bli et oppegående, ansvarsfullt og lykkelig menneske uten arv av psykiske lidelser eller varige men . Med et like normalt liv som mannen i gata. Med jobb, hus, samboer, katter, venner, fritidsaktiviteter og mere til. Og fosterhjemmet mitt? De er der for meg den dag i dag og jeg er evig takknemlig for all støtte og motivasjon jeg fremdeles får på veien og at jeg fremdeles er så heldig å ha dem som mitt tredje par med foreldre. 🙂

  3. Hei. Jeg er selv et barneverns barn.
    Min opplevelse av barnevernet er IKKE en solskinns historie.
    Jeg ble hentet av barnevernet i en alder av 13 etter at jeg selv tok kontakt med de da jeg fikk høre at de skulle hjelpe barn. Jeg vokste opp i et hjemm med en alkoholisert,voldelig og psykisk terroriserende far og en mor som var agrresiv og fraværende. Hun var mer som en veninde og ikke en mor. Men jeg var fryktelig glad i henne som barn. Jeg ble flyttet i et beredskapshjemm først på en helt ny plass og var der langt over lovelig tid før jeg ble plassert på ny i et hjemm tilknyttet pinsemenigheten. Var der en stund før jeg rømte. Så tilbake til beredskapshjemmet . Ble der igjenn lenge før to nye fosterhjemm. Flyttet så for meg selv i en alder av 16 fremdeles under barnevernets omsorg. Selv om min far holdt på/truet 3ganger å drepe meg når jeg bodde hjemme og jeg var psykisk knekt fikk jeg aldri tilbud om annen hjelp en å bo i fosterhjemm og egen leilighet. PÅ hybelen prøvde jeg å ta selvmord. Fikk fremdeles ikke oppfølging eller tilbud om hjelp fra barnevernet.De komm aldri for å se hvordan det gikk,og om jeg hadde mat heller. Det ordnet jeg selv. Kom meg på bena med hjelp av kjæreste,venner og psykolog. Når jeg så ble gravid sa barnevernet at jeg burde fjerne barnet.Men jeg beholdt det. Forstod at jeg måtte ha litt hjelp og ba om det da jeg var ung,lærling og usikker pga mye press fra barnefar og barnevern. Ble aldri kvitt barnevernet. Barnevernet brukte bakgrunnen min og at barnet fikk diagnosen ADHD. Til slutt vant de og barnet ble plassert i fosterhjemm selv etter opphold på mor og barn instutisjon hvor de sa jeg var en kjempeflink mor og de motbeviste det barnevernet sa. Det samme gjorde læreren til barnet,besøkshjemmet og ppt. Men barnevernet vant pga sakskyndige rapporten som barnevernet bestillte. Barnevernet hentet barne når han var 10. Og lille….på 3 satt igjen å gråt. Nå har minsten akkurat fått diagnosen ADHD og barnevernet er igjen kommet inn i familien. Den lille er nå 10 år. Jeg er nå 39 og fremdeles brukes min bakgrunn mot oss. Jeg har aldri ruset,stjålet,brukt vold . Jeg har jobbet i barnehage og har kjempe attester fra der og andre jobber. Jeg har blitt utredet hos psykolog og er frisk. Men likevell fortsetter marerittet.

  4. Jeg leser det du skriver, og kan være enig med deg at det nok er noen barn som virkelig trenger hjelp. Jeg leser også at du nevner forskningen der barnevernet hevder at 8 av 10 er fornøyd. Det forteller meg hvor blåøyd og lite kritisk sans du har. Forskningen ble startet med spørreskjema til 240 familier som barnevernet selv valgte, og 107 familier fullførte. Altså 80 % av de 107 var fornøyd. Når vi vet at mer enn 50 000 barn var innen for systemet forrige år blir det virkelige tallet noe annet enn 8 av 10. Altså fusk fra Trommald i Bufdir. Av de tilfellene du forteller om som du selv har møtt i din stilling på institusjonen omhandler vold og seksuelle overgrep. Hvis du hever øynene noe, leser du at slike tilfeller utgjør hele 8 % av barnevernets omsorgsovertakelser . Da er det 92 % igjen som har helt andre årsaker. I de andre 92 prosentene driver barnevernet med såkalt mikroanalyser. Selv har vi hørt barnevernansatte hevde at de kan ta barna fra hvilke som helst familier. Er det riktig ? Ja er nok det riktige svaret, og barnevernet spekulerer i det faktum at det går an. Det handler dessverre mer om prestisje og økonomiske motiver i en stadig voksende industri. Marianne Haslev Skånland er en professor som har en unik dokumentasjon på grunnene som barnevernet bruker og det tegner et bilde som ville skremme vettet av folk flest. Det materialet hun har samlet er fra faktiske saker som har blitt ført av dette barnevernet som du hevder gjør så god en jobb. Helt til slutt her så påstår du at barnevernsaker blir før i lagmannsretten, og det er det reneste tøv. Det har skjedd i kun et fåtall av sakene der foreldre har kjempet for sine barn. Mitt forslag er å åpne øynene en smule og se hva som skjer i den virkelige verden

  5. Du gjør det? Tror du at det gjør deg til spesiell på noen måte, som ser disse barna daglig, til motsetnign fra kvinnene som fødte dem? Å bruke vold gjør deg ikke til noen renere, sterkere og mer dydig person enn personen du «beseiret», det gir deg bare et støt med adrenalin; som du ikke har fortjent!

    • En omsorgsperson trenger ikke være av biologisk opphav, en annen en den som har født barnet kan gi likeså, kanskje i noen tilfeller bedre, omsorg enn fødemor.
      Men tenk som så at et barn kan bli skadet for livet selv etter kun 3 uker etter fødsel og da yter ikke mor vold en gang…..det sier litt om hvor raskt en skade kan oppstå, som i tillegg ikke går å rette opp….og ja, jeg vet utmerket hva jeg snakker om 🙂

      • For en grusom ting å si, særlig i lys av den senere tids forskning og at det står helt fritt fra det jeg snakket om..? Vet du selv at du er gal ? Trodde jeg at jeg at jeg pratet med et fortstandig menneske, så hadde jeg spurt som så: «Har du hørt om Dr. cand. neur. Robert Sapolsky, kjerring? Nei? Da holder du snavla på deg!»

  6. Ok. Du jobber på en instutisjon der under 1% av barna som blir plassert pga seksuelle overgrep havner. – hva med resten av de 99% av barna, som IKKE er fjernet pga overgrep?? Hvem hjelper dem?

    Hvilket tog var det du snakket om? Jeg kjenner til de som gikk forrest i sist tog, og ingen av de er anmeldt for noe overgrep!
    For de blir jo selvsagt anmeldt, ikke sant!

    Og omsorgsplasseringen er selvsagt gjort etter 4.12 C i barnevernloven, ikke sant? den som brukes så lite at det har vært snakk om å fjerne den. Paragrafen som gir barnfjernet rett til å fjerne pga overgrep og mishandling. Men regnes som unødvendig. Fordi den samler støv!

    Helt utrolig!

    • Og forresten var jeg en av de barnevernet aldri skulle tatt vekk! De tok meg på det mest syltynne grunnlag, som hverken jeg eller noen andre forstod. Eneste de har gitt meg er mareritt!
      Og det var ingen som lyttet på meg, og INGEN sted jeg kunne rømme til, fra barnekvelerne. En tvers gjennom syk og dysfunksjonell etat med gale » mennesker» som sitter å gjør ondskap mot barn. Tviler på det kan være et eneste godt menneske der. De er jo helt fra vettet sinnsyke og sprø.

      • Eg trur dotter mi er heilt enig med deg i synet på barnevernet. Ho skreiv eit langt stykke i dagboka si som ho seinere lot meg lese. Eg, ein vaksen mann, satt med våte auga etter å ha lese.

        «Dei høyrer ikkje på meg! Dei har laga seg eigne historier som dei stadig gnel om. Dei spør så mykje om desse fantasiene sine at det er berre det vi talar om når dei kommer til meg på skulen.. Då blir det liksom ei virkelig historie utav det dei har dikta opp.»

        Eg har mange timer med lydopptak av møte med barnevernet. I opptaka har eg døme på kvar ein hersketeknikk som finnes. Salige professor Ness sit nok oppe hjå St. Peter og fortviler over at ikkje høgt utdanna folk kan argumentere meir saklig. Med ein saklig argumentasjon og ærlig beskrivelse ville mange saker vore løyst på ein måte som er mykje betre for borna. Barnevernets folk, profesjonelle yrkesutøvere burde vere ganske nok til å gå føre med eit godt eksempel.

  7. Det er riktig nok noen foreldre som ikke behandler barna sine bra, som både mishandler dem og forgriper seg på dem, og disse barna trenger selvfølgelig hjelp til å komme seg ut av situasjonen. Da er det bra at vi har et offentlig system som skal gripe inn og hjelpe disse barna.

    Men når det er slik at de folkene som skal vurdere barnas situasjon i hjemmet mangler både menneskekunnskap, fagkunnskap, livserfaring, kompetanse, egnethet og evne til å kommunisere og ta hensyn til mennesker i traumatiske situasjoner, går det ofte galt og når de i tillegg ikke eier selvinnsikt eller evner å ta inn over seg saklig kritikk blir feilene de gjør aldri avdekket, korrigert eller omgjort. Da er det ikke rart om folk reagerer. Slik skal det ikke være og slik kan vi ikke ha det i et såkalt opplyst samfunn.

    Og for de som ikke har opplevd barnevernet personlig, kan jeg opplyse om at det er slett ikke Fylkesnemnda, Tingretten eller Lagmannsretten som avgjør om et barn skal tas ut av familien eller ikke. Jo da, i teorien kan det virke som om det er slik, men i realiteten fungerer det ikke slik. Det er enhver saksbehandler i barnevernet som «bygger» saken fram mot Fylkesnemnda, gjerne ETTER at de allerede har konfiskert barna. Deretter følger fylkesnemnda i over 90% av sakene anbefalingene fra barnevernet. Husk at barnevernet har taushetsplikt. Det vil si at ingen andre har opplysninger som kan motbevise deres påstander.

    Uansett, ved den minste mistanke mot en familie, har barnevernet makt til å hente ut barna, med hjelp av bevepnet politi, FØR det er foretatt noen som helst undersøkelse eller juridisk bindende dom, med de traumer dette medfører både for barna og familien. Det er derfor tusenvis av barn som blir tatt på denne måten, som aldri skulle vært opprettet som en sak eller fjernet fra sin familie. Derfor er det ikke så rart at folk protesterer. Skal vi akseptere et slikt system ?

    Det at det protesteres i 30-40 land mot det norske barnevernet er faktisk deres egen skyld. De har selv ødelagt den tilliten de tidligere har hatt i befolkningen. Likevel er de fortsatt så arrogante at de nekter å reflektere over egen praksis og utvikling. De straffer til og med folk som protesterer. Hvor seriøst er egentlig det ?

    Jo da, det finnes solskinnshistorier innen barnevernet – og takk og pris for det ! Det er jo det de er til for, så det skulle bare mangle. Men det gir dem selvfølgelig ikke retten til å ødelegge barn og familier som det aldri skulle vært opprettet sak på. Hvem sine barn skal vi da ofre for deres feiltakelser ? Det er lett å uttale seg generelt dersom man aldri har opplevd uretten mot sin egen familie. Jeg tror ikke noen er villige til å ofre sine egne barn som prøvekaniner for ukyndige saksbehandlere. Først må barnevernet ta inn over seg saklig kritikk og vise at de virkelig bryr seg før vi evt. kan oppnå ny tillit til dem. Slik de opptrer i dag, skjønner jeg godt at folk ikke har tillit til arbeidet deres.

  8. Artikkelen har de klassiske 2 store feil:

    1. At Even eller andre enkeltsaker fikk hjelp, er irrelevant, fordi en majoritet av de alvorlige saker får det ikke. Forskning er klar: Fosterbarn og barn i barnevernsinstitusjoner klarer seg ikke bedre enn barn i risikofamilier.

    2. Forskning på barnevernsbarn viser IKKE at 8 av 10 er fornøyde. Studien det vises til er full av bias. Deltakerne er utvalgt av barnevernet, omsorgsovertakelser er ikke inkludert, de som ikke ville være med i undersøkelsen er ikke tatt med. Undersøkelsen holder ikke vitenskapelig standard, den er biased.

    Det er påfallende at barnevernet og deres lakeier ikke evner verken se eller ta inn over seg at majoriteten av barn med alvorlige problemer ikke får den hjelpen de trenger. Kunnskapen er åpenbart ikke i tråd med hva som finnes av kunnskap der ute. Ansattes even til sosiale relasjoner er på et bunnivå. For mange i den etaten skulle aldri vært der med sine løgner, trusler og manipulasjoner.

  9. Igjen diskuteres det om bv redder flest eller ødelegger flest ved sine omsorgsovertakelser. Det går kaldt gjennom ryggen på meg. Tenk at vi ikke engang vet det! Det sier litt om hvilken stat i staten bv egentlig er.

  10. Så vidt jeg forstår, er det ingen som ønsker å bringe barnevernet helt ned.
    http://mhskanland.net/page47/page356/page356.html

    Så vidt jeg ser det er nok av tilfeller av norsk, polsk, halv-rumensk, litauisk, Indisk, russiske familier selv forårsaker diplomatiske spenninger på grunn av barnevernet praksis. Så i hvert fall det er alarmerende mange tilfeller går galt.

    Så vidt jeg vet er det ingen saklige svar på bekymring brev over et år siden:
    http://www.aftenposten.no/norge/Bekymringsmelding-om-barnevernet-37655b.html

  11. Jeg har absolutt ingen tro på at barnevernet redder mange barn. De redder noen få og TROR de har reddet mange andre, men det er nok feil barn de har reddet. Barnevernet har ingen utredningsmetodikk, ingen personlighetsvurdering av egne ansatte og fagkompetansen er ikke logisk og derav egnet for mennesker som bare er pspegøyestudenter – lest , lært utenatt – men ikke forstått.
    80% av egne barn ødelegges av mor og stefedre.
    80% av andres barn ødelegges av fedre og menn.
    Kvinner eller mødre utgjør mer enn 50% av alle med personlighetsforstyrrelser, det fremkommer ikke i noen barnevernsstatistikk. Dette er overgripere, krenkere av værste sort, der barnevernets ansatte ikke eier begrep om hvem som er hva – på tross av ufattelig mye og lettforståelig dokumentasjon klarer de ikke oppgaven.

  12. For meg har barnevernet vært både et skummelt monster og en redning.. Er nå 18 år og bor i leilighet betalt av barnevernet, og får også månedlige utbetalinger av dem til alt jeg trenger… det når akkurat til, og jeg lever et godt liv. Ble akkurat ferdig med yrkesfag på videregående, og skal begynne videre som lærling i September.. ble ferdig med karaktersnitt på over 5.. har en plan fremover og alt høres fantastisk ut.
    Allikevel, starter historien min med en rekke svik. Min far var alltid borte i lange perioder, når han kom hjem ble det drikking og slåsskamper hjemme. Jeg som var i barnehagealder under disse episodene gråt meg selv i søvn, fikk konstant angstfølelse som fortsatt ikke er helt borte, og til denne dag føler skyld for ikke å ha stoppet episoder hvor jeg hadde hatt mulighet.. Min mor, som alltid var hjemme og som regel arbeidsløs, kunne forlate meg og min eldre søster hjemme en hel helg uten oppsyn om hun ville på en fest. Hun brukte oss på flere måter, påførte oss sykdom, jeg følte meg usynlig, drakk, hun oppførte seg på et vis enhver burde skamme seg over og for å trekke inn en virkelig episode: Hun smilte, mens hun så på at min søster (14 på det tidspunktet) stakk seg selv i magen med en grønnsakskniv fra kjøkkenet. En utbrodering av setningen som gir et klart syn på hendelsen gjør det 10 ganger verre, men kan korte ned å si hun er hva man før i tiden (før diagnosen ble avskrevet) kalte en renblods psykopat. Så for tiden kaller de det narsissistisk personlighetsforstyrrelse med symptomer fra diverse andre personlighetsforstyrrelser.. men det reneste ordet som passer henne er psykopat. Dette mennesker levde jeg med til jeg var 14 år gammel, mens min 7 år eldre søster var inn og ut fra institusjoner, beredskapshjem, besøkshjem og fosterhjem fra hun var 11.. Mamma, med sine manipulerende evner fikk sympati fra alle. Det fryktelige barnevernet som blandet seg inn.. det fryktelige barnet som fortalte løgner å gjorde henne så sliten at hun ikke kunne jobbe å måtte få penger av nav.. Barnevernet kunne tatt oss begge vekk fra mor fra før den tiden jeg i det hele tatt begynte å huske.. Men grunnet «manglende bevis» kunne de ikke gjøre noe. De fikk ikke nok støtte fra folk rundt oss, og jeg fortalte ingenting som barn. Søster sa alt, hun ville så gjerne at vi begge skulle bli tatt vekk å få muligheten til å leve et normalt liv.. men hun ble sett på som problemet, og som en løgner. Hun ble dratt fra sted til sted, og lillesøsteren ble hjemme: som motiverte henne til å unnskylde seg og måtte lyve på ekte for å kunne komme hjem å sjekke at jeg var ok. Klusterfuck, kaller man dette der jeg kommer fra.. når jeg var 8 år, sendte de en psykologspesialist for å følge opp familien min over en periode hvor han kom på besøk hjem til oss på uventede tidspunkt. Etter denne perioden kunne barnevernet lett få både meg og min søster plassert i fosterhjem permanent, på grunnlag av rapporten på tross av det lille han hadde sett av det som var realiteten. Dette skjedde ikke. Også på grunnlag av alle løgnene jeg ble fortalt. «Barnevernet stjeler barn» «Du får ikke mat» «De sperrer bare barna inne» «Du må leve på ingenting» «Fremtiden blir ødelagt»… Jeg turte ikke si noe som foregikk hjemme, ikke før jeg var nesten 15 år gammel. Når jeg fortalte en brøkdel av alt som hadde skjedd ble jeg plassert ut på dagen, og har ikke sovet en natt hos min mor siden. Øverst står det hvor disse tre årene med barnevernets hjelp har ført meg, og kan garantere at jeg ville vært langt fra det resultatet (selv om det kanskje ikke høres stort ut for deg) uten hjelpen fra de jeg trodde var monsteret..
    Beklager om alt virker uoversiktlig, er mest fordi mye er left out.. ingen orker jo å lese om det står for mye.. Men er bare å spørre om hva som helst (utenom navn, kommuner osv) så skal jeg svare.. 🙂
    Totalt i alle mine vonde og gode erfaringer med BV (er like mye på begge sider) så har jeg aldri tenkt at barnevernet må forsvinne. Har møtt barn som føler barnevernet aldri burde tatt dem fra hjemmet sitt, og barn som har fått feil type hjelp… men har også sett de som desperat trenger hjelp.. både som har fått det, og som trenger det fremover. Barnevernet klarer ikke å hjelpe de rette barna, ved mindre alle rundt sier i fra, kommer med observasjoner og familiemedlemmer slutter å dekke over for hverandre.. Om så det er din søster eller ditt barn som du mistenker mishandler sitt barn: SI I FRA. Det kan være hvem som helst.. I mitt tilfelle er det ikke fordi min mor er ond, men fordi hun er syk… Bestemor, tante, hele familien dekket over og prøver fortsatt.. derfor gikk det så uendelig lang tid… vær ærlige, hjelp barna. Ikke hjelp foreldrene. Og ikke putt unødvendige tanker i barns hoder.. hadde jeg ikke fra ung alder hørt at barnevernet ikke kunne stoles på, ville jeg vært ute av helvete mange år tidligere. Ingen har visst hva jeg gikk igjennom, men må si jeg sprakk flere ganger. Førskolelærere; dere må også begynne å ta tak… Begynner et barn å grine fordi dere med et smil spørr om noe er galt, ikke trekk dere tilbake. Undersøk!… Spør direkte spørsmål, og ikke «gå rundt grøten».

  13. NINA LANGFELDT: Jeg limer inn hele teksten- og fletter inn kommentarene mine i teksten :LES DEM!large
    Illustrasjonsfoto fra weheartit.com
    Mening: Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.
    Meninger
    16

    Den siste tiden har jeg lest vanvittig mye om barnevernet. Facebookgrupper og debattinnlegg florerer. De går i samme sporet. Folk går i tog for å protestere. «Legg ned barnevernet.» «Barnevernet må få mindre makt.» «Foreldrene må bli hørt!»

    For en stund siden kom det en halvveis bekjent bort til meg. Han spurte: «Jobber ikke du i det der barnevernet?» Jeg svarte som sant er, at jeg ikke jobber i barnevernet. Jeg jobber med barn som er plassert av barnevernet. To forskjellige ting, jeg har ingenting med sakene eller avgjørelsene som blir tatt når barna flyttes. Min jobb i barnevernsinstitusjon er å gi barna trygghet når de kommer der.

    Uansett. Denne karen spurte meg videre om ikke jeg synes det var sykt at barnevernet bare «tar» barn. Han hadde nylig gått i et protesttog for å vise sin avsky. Han hadde ikke kjennskap til noen direkte saker, men det var jo dette han leste og hørte; at barnevernet «tar» uskyldige barn. Slik kan vi ikke ha det i trygge Norge!

    Jeg forstår denne mannen godt. Dersom dette er virkelighetsoppfatningen til deler av befolkningen så er det ikke rart at man går i tog. Hvem vil vel ha en styresmakt som helt ut av det blå kan trappe opp på døren, og ta med barna dine?

    Som jeg nevnte innledningsvis så jobber jeg selv i en barnevernsinstitusjon. Jeg har hatt denne jobben i årevis, i en rekke forskjellige institusjoner. Antall barn jeg har jobbet med er stort. Jeg vil gjennom dette innlegget belyse historien og situasjonen til noen av barna jeg har jobbet med. Kanskje kan det gjøre noe med virkelighetsoppfatningen til folk når det gjelder barnevernet. Historiene er selvfølgelig anonymisert. Navn og alder stemmer ikke men historiene er virkelig. Barna er virkelig. Jeg vil heller ikke oppgi navnet mitt eller navn på institusjonene, da en rekke mennesker fort kunne skjønt hvem jeg skriver om.

    Kunne ikke gråte

    Even skalv da vi hentet han. Livredd. Spørsmålene til en syv år gammel gutt var selvfølgelig mange. Hvorfor skulle han bo hos oss? Hvor lenge skulle han bo her? Var vi sikker på at mamma og pappa ikke plutselig sto på døren? Det kunne jo hende de var sint siden han hadde fortalt alle hemmelighetene til læreren sin.

    NINA: SPØR PSYKOLOGER FRA FOSAP OM HVILKE TEKNIKKER DE KJENNER TIL SOM KAN BRUKES FOR Å GJØRE BARNA REDDE FOR FORELDRENE SINE? SPØR OGSÅ OM HVILKE SITUASJONER OG SAKER DE MED HENSIKT BRUKER DISSE TEKNIKKENE:

    Vi trygget Even. «Mamma og pappa kommer ikke her. Du skal bo her lenge.» Da vi kom frem til institusjonen ville ikke Even gå ut av bilen. Vi fant ut at han hadde tisset seg ut. Jeg har sjelden sett en gutt med så mye redsel da han oppdaget at vi visste. Ventet det juling nå? Jeg trøstet og trøstet. «Lille venn. Dette går helt fint, ingen skal slå deg. Kom så går vi og skifter. Det ligger nye klær til deg på rommet ditt.»

    Even var mye redd. Ved den minste brå bevegelse fra oss som jobber i institusjonen, kvapp han til. Holdt hendene over hodet. Klar til å motta slaget. Even var også lei seg. For hva forstår en syv år gammel gutt? Jo, han forstår at han har gjort noe gale. Han har sladret på mamma og pappa. Det er ikke deres feil, men hans. Til tross for skyldfølelsen og sorgen så gråt ikke den lille pjokken. Han kunne ikke gråte, hadde lært at da vanket det juling. Om han knuste noe eller kuttet seg i fingeren ville han ikke fortelle det. Hadde lært at juling var botemiddelet for slikt.

    Etter 2 år i institusjonen var Even klar til å bli plassert i et fosterhjem. «To år!?» tenker du gjerne. Skal en så liten gutt måtte bo to år på institusjon? Vel, det er med Even som de aller fleste andre barn jeg har jobbet med. De bor på institusjon så lenge som det trengs. Så lenge som det trengs før man regner med at et ordinært fosterhjem kan håndtere barna. Disse ungene er så skadet når de kommer til institusjonen at å jobbe med dem 24/7 hver dag hadde vært uhåndterlig for de fleste. Skadet av omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold. En oppvekst preget av neglekt, avvisning eller misbruk.

    Samtidig som Even viser en fantastisk utvikling i institusjonen, kjemper foreldrene med nebb og klør for å få barna tilbake (hvem hadde ikke gjort det?). Foreldrene skriver leserinnlegg til avisen. Barnevernet har frarøvet dem barna uten noen som helst legitim grunn.

    NINA: DEN VANLIGE PROSESSEN ETTER AKUTTVEDTAK ER SJOKKREAKSJONER HOS BARNET; SÅ KOMMER EN PERIODE MED DEPRESJON OG REGRESJON;DER BARNET «BLIR VERRE» ENN FØR OMSORGSOVERTAKELSEN;DETTE HOLDER BARNEVERNET VANLIGVIS FORELDRENE ANSVARLIG FOR OG SKYLDER PÅ HVA BARNET HAR BLITT UTSATT FOR FØR BARNETVERNET «REDDET» DET: SÅ BEGYNNER BARNET Å SLÅ SEG TIL RO OG DERETTER GÅR DET VANLIGVIS BEDRE MED BARNET IGJEN—DA KALLER BARNEVERNET DET «STOR FRAMGANG MED BARNET……» Det kan ta flere år før barnet er tilbake på det nivå, det var da barnevernet «tok dem» og i tillegg har barnet i mellomtiden ofte fått mange ekstra belastninger og traumer av institusjonslivet. Dette tillegger også barnevernet «fortiden» skylda for.
    Men ENKELTE barn utsettes uttvilsomt for så skadelige hjemmeforhold at en akutt omsorgsovertakelse med tvangsplassering er nødvendig og til barnets beste på sikt. Dette betyr imidertid ikke at alt som skjer etter omsorgsovertakelsen er positivt for barnet eller at alle reaksjoner barnet har etter omsorgsovertakelsen er reaksjoner på skadelige opplevelser fra «fortiden». At barnet kan ha opplevd mye vondt og traumatisk før et berettiget akuttvedtak og omsorgsovertakelse, betyr ikke at barnet ikke også kan ha gode minne fra tiden med foreldrene og savne både dem og hjemmet sitt. De fleste barn vil gjøre det. Og de fleste foreldre som har mishandlet og vanskjøttet barna sine grovt, vil også være glad i barna sine og savne dem. Menneskers følelsesliv er ikke svart/hvitt. Ingen mennesker er bare gode eller bare onde, slik barnevernet ynder å framstille personer.Omsorgsovertakelser KAN være nødvendige og riktige. Foreldre kan ha vanskjøttet barna og begått grusomme handlinger. Men de kan likevel være gald i barna sine, og synes det er grusomt å se hvordan barna lider, regredierer, blir deprimerte og traumatiserte etter omsorgsovertakelsen. Foreldre kan se de andre former for barnemishandling enn det barnevernet selv klarer å se , etter at barnet er tatt. Disse formene for barnemishandling, bør også tas på alvor. Foreldre bør også høres og tas på alvor. Dette betyr ikke at alle vedtak barnevernet fatter er feil, eller at alle foreldre bør få omsorgen for barna sine tilbakeført.NINA

    Men vi som jobber med Even ser. Vi observerer han under samværene. Det er de verste timene hans i måneden. Han kvier seg. Er redd. Mor og far klarer ikke å møte gutten eller se hans behov når de er der. Uten at foreldrene forstår det selv, avviser de barnet sitt på nytt. De benekter påstander gutten kommer med fra barndommen. Vi som jobber med barn som Even hører. For barn forteller. Når et barn har blitt trygg på deg som voksenperson så forteller de mye. Og gudskjelov at de gjør det. Det gir oss voksne en mulighet til å hjelpe barna med de mørke tankene. De vonde minnene.

    NINA: En slik ensidig og enkel framstilling fra en barnevernsarbeiders side viser antagelig mangel på innlevelse i barnets totale følelsesspekter i en samværssituasjon. Negative følelesesmessige reaksjoner knyttet til samvær, kan skyldes mange andre forhold enn «forhold fra fortiden knyttet til foreldrene»-slik barnevernet som regel tolker slike negtive reaksjoner. Barnet kan f.eks. mislike samværsituasjoner for det etterpå vil framkalla sorg og savn knyttet til det som huskes som godt og positivt med foreldrene og hjemmet. Barnet kan være lei seg, fordi samværstidspunktet medfører at han går glipp av noe morsomt de andre barna skal gjøre på institusjonen, barnet kan reagere på det ukomfortable ved at han og foreldrene ikke får være alene sammen -men blir overvåket og kontrollert osv. Dette er forhold som sjelden reflekteres over i barnevernets rapporter .At barn gruer seg til å se foreldrene sine,kan også skyldes at de oppfatter at folk rundt dem ikke har positive holdninger til foreldrene deres eller ønsker at de skal vise glede til å se dem. Slike faktorer bør også reflekteres over.Barnas følelelsesliv er som regel langt mer komplisert og sammensatt en barnevernsarbeidere tilsynelatende har evner til å tenke seg.NINA

    Samtidig stiller bygden seg bak Evens foreldre. Foreldrene må bli hørt! Vi har et helt sykt land som bare «tar» barn fra familien sin.
    NINA: SKULLE DET IKKE BARE MANGLE AT FORELDRE OGSÅ BLE HØRT? EN SAK HAR FLERE SIDER. HVORFOR SKULLE IKKE FORELDRENE OGSÅ BLI HØRT?

    Even var et av de første barna jeg jobbet med. Det er lenge siden nå. Even har i dag utdannelse og er i full jobb. En flott, voksen mann.

    Dessverre er ikke dette resultatet for alle. Mange barnevernsbarn sliter. Vi vet mer og mer hvor stor skade omsorgssvikt på et tidlig stadie av livet medfører. Vi klarer ikke å «fikse» alle disse barna. Men barnevernet gir disse barna en ny sjanse…En mulighet til et godt liv. For noen kommer hjelpen for sent.
    NINA:Flott at vi har et barnevern i de tilfellene der barnevernet virkelig trengs og faktisk tar kloke og riktige beslutinger som er til barnets beste på lang sikt.Men hvor ofte fattes beslutninger bare på grunnlag av «barnets beste» reelt sett? Antagelig kunne mange flere barn fått det bedre i sitt eget hjem ,hvis familien fikk reelle hjelpetiltak, noe mitt inttrykk er at sjelden gjøres . Trusler om omsorgsovertakelse ligger som regel og lurer i de saker der barnevernet setter inn kostbare «hjelpetiltak» som miljøarbeider i hjemmet osv.NINA

    Jeg husker godt Lise. Det gikk ikke like bra med henne som med Even. Utsatt for seksuelle overgrep gjennom årevis av sin egen far satt dype spor. Hun kunne ikke samhandle med jevnaldrede. Angsten, den evinnelige trangen til å kaste opp alt som kom i munnen, redselen, følelsen av å være ekkel – problemer man ikke har fått bukt med til tross for år med behandling og trygghet. Faren? Marsjerer fremst i toget mot barnevernet.
    Ikke forlat meg.
    NINA: Hvis dette er sant, så har barnevernet tatt en riktig beslutning om omsorgsovertakelse i denne saken.Og faren har tilsynelatende ikke selvinnsikt. Bør jenta tilbakeføres til farens omsorgs? NEI. Bør faren bli hørt og få anledning til å gi sitt syn på saken? JA. Bør vi ta alt foreldre sier for «god fisk»? Selvsagt ikke. Bør alt barnevernet mener ansees som riktig ? Selvfølgelig ikke. Nina

    Lille Markus var vel rundt 5-6 år da han kom til institusjonen. Også han livredd. 98% av døgnet skalv han av redsel. Kunne ikke være alene i et rom et eneste minutt. Markus var ikke blitt slått eller misbrukt. Han var forlatt. Han var overlatt til seg selv når mamma gikk på fest. En 4-5 år gammel gutt alene hjemme, i timevis, hele netter. Gutten har vist en god utvikling, men det er vanskelig å si hvor stor skade opplevelsene hans har gjort. Kanskje kan det gå bra med Markus, kanskje ikke. Jeg husker en gang han sa til meg: «Du må ALDRI la meg være alene. Ikke forlat meg slik som mamma gjorde.» Slikt skjærer i hjertet å høre fra en liten uskyldig gutt. Hvem kan forlate sitt eget barn på denne måten?
    Skulle aldri blitt tatt bort fra foreldrene?

    NINA: Her ser vi en tydelig tendens med overforenkling av en saksframstilling. Kanskje er dette en sak der barnet absolutt trengte å få nye omsorgspersoner. Men det kan like gjerne være en av barnevernets uttallige saker der enkelt hendelser framstilles som noe som vanligvis skjer og ikke settes inn i en kontekst, som ville gjort at foreldrene ville framstå helt annerledes. Barnevernet bruker forsøker sjelden å gi en tilnærmet objektiv framstilling av situasjoner og personer i saker der de ønsker en omsorgsovertakelse. Det er derfor utfra dokumentene, vanskelig å lese seg til om barnevernet faktisk har gjort en klok og riktig vurdering i en sak eller om det bare er strategisk konstruert mishandling og omsorgssvikt vi får presentert i dokumentene.Disse urederlige strategiene fra barnevernets side, gjør at man må ta alt barnevernet sier og skriver med en klype salt.Nina

    Kanskje er det en del foreldre der ute som på feil grunnlag har blitt fratatt ungene sine. Kanskje har barneverntjenesten gjort feil. Men debatten glemmer ofte at det ikke er barneverntjenesten som tar den endelige avgjørelsen. De fremmer sitt syn på saken, før fylkesnemnda tar avgjørelsen om barna skal plasseres eller ikke. Etter dette behandles saken (dersom foreldrene anker og tar saken videre) i henholdsvis lagmannsretten og tingretten. Er avgjørelsen fremdeles at barnet ikke skal bo med foreldrene sine, så er det med andre ord ganske mange mennesker som har tatt feil. Jeg skal ikke være bombastisk på at slikt ikke kan skje, men i alle mine år hvor jeg har jobbet med disse barna har jeg aldri opplevd at vi har mottatt et barn hvor vi har tenkt at «hvorfor er dette barnet tatt bort fra foreldrene sine da?»

    NINA: igjen viser denne barnevernsarbeideren en skremmende mangel på forståelse for hvordan systemet fungerer. En naiv tiltro til et rettssystem, som, vi som har vært gjennom det vet at har utviklet mer enn nok taktikker til å kunne få tatt barna fra hvem som helst-nesten. Det er alltid noen få prosent av sakene som barnevernet taper.
    Taktikkene har jeg beskrevet andre steder, og gjentar ikke her.Maktbalansene mellom foreldre og barnevern er svært ujevn i barnevernets favør. Det er neppe til barnets beste i mange saker.NINA

    Av skadene barna har (fysisk eller psykisk), av det de forteller, av observasjonene under samværene; jeg har aldri støtt på en sak hvor det virker som om barnevernet har gjort feil ved å plassere barnet.
    NINA: Mulig alle de barna denne barnevernsarbeideren har støtt på er barn som barnevernet har fattet riktig beslutninger for, men dette er såvidt jeg forstår barn med så store vansker at de blir institusjonerplasser- ikke søte små babier eller greie småunger som barnevernet fatter vedtak om omsorgsovertakelser for fordi de «tror» at fremtidig omsorgssvikt kanskje kan skje og køen av fosterforeldre som gjerne ville ha slike ukomplisert småbarn er lang.?»NINA

    Samtidig viser et forskningsprosjekt at åtte av ti familier som får hjelp fra barnevernet sier de er fornøyd med tiltakene de får og med samarbeidet med barnevernet. Mange foreldre ønsker også kontakt med barnevernstjenesten etter avsluttet veiledning. Hvem er det da som står i bresjen for kritikken, for protesttogene og demonstrasjonene? Det er jo naturlig å tenke at dette er de to av ti familiene som ikke er fornøyd med hjelpen, ofte foreldrene til barna jeg jobber med.
    NINA: Denne foskningen henspeiler såvidt jeg forstår IKKE til familier med barn som er tatt på tvangsparagraf, men til familier som mottar frivillige hjelpetiltak fra barnevernet?NINA

    Det er en farlig tankegang som blir spredt rundt barnevernet nå. De negative historiene, kritikken, protesttogene, hva gjør de? Jo de svekker folks tillit til barnevernet, som igjen kan føre til at folk vegrer seg for å melde bekymringer. Man leser sjelden historier om barna som endelig ble oppdaget, som kom seg bort fra foreldrene sine, som fikk en ny sjanse i livet. Man leser aldri historier fra familiene som er fornøyd med hjelpen de fikk av barnevernet, hvor man har hjulpet barna i hjemmet sitt – uten å måtte flytte dem. (Som selvfølgelig må være hovedmålet).

    NINA:BARNEVERNET HAR FLERE FORMÅL:
    VERNE BARNA- Barnas beste.
    VERNE SAMFUNNET MOT BARN MED ADFERDSPROBLEMER-samfunnet beste på bekostning av barnas beste.
    VERNE VELFERDSSTATEN (Ta barna fra foreldre som ikke kan forsørge dem på middelkalssenivå-som advarsel og sanksjon- velferdsytelser skal ikke utnyttes-uføretrygdede, sosialhjelpsmottakerer etc. er utsatte kategorier.)
    BEFOLKNINGSDESIGN (Tvangssteriliseringsloven, og løsgjengerloven etc. – mennesker med visse typer genetiske eller sosiale avvik skal hires fra å bli født og barnevernet tar barna fra foreldre som ikke tar abort )
    BEFOLKNINGSREDUKSJON: (Barnevernet skal hindre at foreldre som ikke kan forsørge barna sine gjennom egen inntekt overbefolker verden.. Foreldre med 8 unger og liv på sosialhjjelp kan regne med å få barnevernet på besøk..)NINA

    Jeg ser disse barna daglig. Jeg vil at du skal tenke litt på dem neste gang du leser en tåredryppende blogg fra en forelder som har blitt «frarøvet» barnet sitt uten å ha gjort noe gale. Barnevernet kan selvfølgelig ikke si noe om hvorfor de har tatt det valget de har tatt, men vi som observerer barna og foreldrene forstår.

    NINA: Kjære barnevernsarbeider, du ser en bitteliten gruppe av det totale antall barn som blir utsatt for omsorgsovertakelser, og du de ser antagelig bare de som tilhører den gruppa som faktisk trenger det- hvordan kan du da generaliserer dine opplevelser av disse barna til å gjelde alle de andre kategoriene av barn som barnevernet er på «høgget» etter å få fratatt foreldrene omsorgen for? Dette gjelder antagelig mer enn 50% av det totale antall omsorgsovertakelser. Noen anslår at 90% av barna kunne fått det bedre med hjelpetiltak i eget hjem. Det er disse barna vi FORLDRE demonstrerer for! Ikke de få prosentene som du og dine institusjonsmedarbeidere kanskje med rette forsvarer at barnevernet har overtatt omsorgen for.

    Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.
    NINA: Det er viktig at også de gode historiene kommer fram. Men det betyr ikke at vi som kritiserer barnevernet lyver , ikke har kjennskap til realitetene, ikke har selvinnsikt, ikke har kunnskap og ikke bør uttale oss eller bli hørt.
    Det betyr bare at vi ser forskjellige aspekter av barnevernets mange og sammensatte funksjoner og saker- og alle sider bør fram i media. Så la oss forsette å demonstrere mot det vi mener er kritikkverdig ved barnevernet!NINA

    Dette innlegget er sendt inn til Sosialnytt av en person som ønsker å være anonym. Vil du ha din mening publisert på Sosialnytt? Send den til kontakt@sosialnytt.com

    NINA: Imotsetning til deg som har skrevet dette, våger jeg å stå fram med min kritikk og mine kommentar under fullt navn .
    NINA LANGFELDT: samfunnsviter, samfunnsdebattant og barnevernsmamma: kontakt: joarmail@gmail.com

  14. Du har rett! Barnevernet gjør en viktig og nødvendig oppgave i samfunnet. Mye av det de gjør er rett og nødvendig.
    Samtidig er det noe som skurrer når det foregår demonstrasjoner verden over for barnevelferden i Norge. Når selv presidenten i et EU-land tar avstand fra det vi holder på med, uten noe som helst språklig sensur, må vi tenke oss om. For noe er det som er gale når så mange reagerer. Jeg kan ikke huske en eneste sak i verdensmediene som sier noe om barnevern i andre land, men norske saker florerer det med. BBC har t.o.m. laget dokumentarserier om det som har belyst hvor elendig barnevernet i Norge er.

    Og ja, jeg sier elendig uten noe som helst motforestilling. Jeg har ikke barn selv (og vil aldri få det så lenge ting er som de er nå), men som en del av et nettverk av forskjellige mennesker har jeg måtte vitne i et utall barnevernssaker. Med den eneste erfaring at ingen blir hørt. Enhver skjebne er forutinntatt. Selv kjempedyktige foreldre med høy omsorgsevne og motivasjon blir fratatt foreldreansvar på vagt grunnlag. Tidligere var omsorgsovertakelser basert på klare problemer (rus, vold, osv.), men dette har gått over til å bli mer kjønnsmessig. Dette truer rettssikkerheten, men ikke minst barnets beste.

    Til daglig arbeider jeg som sykepleier og må fra tid til annen tipse barnevernet om ting jeg opplever. Men de siste årene har jeg måtte bli mer tilbakeholden som følge av erfaringene jeg har hatt med barnevernet. De gjør rett og slett en generelt så dårlig jobb at jeg ikke har samvittighet å påføre en familie kontakt med de dersom det ikke er 110 % sikkert at det er nødvendig. Og det rører mye med meg noen ganger. For jeg vet at enkelte familier kunne fungert bedre med litt tilrettelegging i hjemmet.

    Skulle jeg blitt mor/far ville jeg blånektet enhver kontakt med barnevernet basert på disse erfaringene. For det er visst det eneste som fungerer. De går ikke inn i hjem som er veldig avvisende. Jeg har sett rusmisbrukere få beholde omsorgen fordi de nektet å involvere de. Jeg har også sett mennesker som har holdt seg friske fra psykisk sykdom over flere år uten at har vært godt nok. Men de har latt barnevernet komme inn i livet deres.

    Eneste fornuftige løsning er at barnevernet må omorganiseres og arbeidet må utføres tverrfaglig. I dagens ordning er det ikke noen reell rettferdig.

  15. Jeg har nylig mistet min sønn til barnevernet. Jeg er den første til å si at jeg ikke er perfekt og gjort mine feil. Min største feil derimot var at jeg var ærlig om at jeg ikke stoler på barnevernet. Barnevernet har ikke gjort tilstrekkelig med egen undersøkelser og basere alt på en sakkyndig som nå har blitt erklært inhabil. På 6mnd var barnevernet på 4 hjemme besøk. To i januar, 1 i april og en i mai. Innimellom disse hjemme besøkene begjærte de omsorgsovertakelse. Hvis de virkelig var bekymret for min sønn så er vel 4 hjemme besøk litt lite på 6mnd!!!! Og de har heller ikke prøvd hjelpe tiltak i hjemmet. Og ja jeg har gjort mine feil men har alltid prøvd å samarbeide men ikke lett når de ikke vil hjelpe.

  16. Jeg synes denne debatten bør vinkles til, hva skal i så fall alternativet være isteden for et BV. Flott at man har lagt seg opp en mening om at det skal avvikles, men hva er da alternativet. Man kan ikke gå i tog bekjempe en sak og så bare avvikle det. Hva er neste skritt kjære motstandere. Eller er de slik at motstanderne for BV mener at alle barn i Norge har det godt ??. Det er vel det eneste som verken ansatt i noen institusjoner for barn eller vært i systemet selv jeg kan bekrefte. DET ER DET. Så uten barnevern, hvem, hva hvordan skal disse barna fanges opp og hjelpes ?? Statestikker kan man lese akkurat hvordan man vil, så slutt å se på de som involverer direkte BV. Se på statestikker som omhandler hvor mange mottar støtte på sosialen, missbruk av rusmidler, vold, drap, ragikalisme, større rettssaker les aviser osv slike ting. for mange av disse menneskene bak disse tallene har barn og mange av de barna JEG SIER IKKE ALLE bør ikke bo hos mor og far. Hvor skal de gjøre av seg , hvem skal gi de den oppfølgingen og livskvaliteten de fortjener KJÆRE MOTSTANDER AV BARNEVÆRNET. Husk nå, jeg diskuterer ikke kvaliteten eller systemet BV. Jeg sier hvor er plan B , hvis man lykkes med plan A. Det er den jeg vil høre.
    For en ting er sikkert uansett motstander eller ikke, det er barna det handler om. Ikke oss selv som mange blander inn her. Mange foreldre får det til å handle om seg selv og sine følelser og behov . Vel beklager ,hva dere synes og føles er helt urelevant for saken. Det er barna det handler om, hva de føler og synes og hvis det er seg selv man fremmer først så kansje ….. kansje klarer man ikke å ha den evnen til å se hva som trengs. Jeg tror at den dårligste mor og voldligste far elsker sitt barn og mener de gjør det som er riktig, de vil alltid forsvare sine valg. Se på Kristoffer saken, der har hele Norge noe å lære . Om man er for eller mot BV sviktet vi denne gutten .Og med vi mener jeg enhver motstander en hver tilhenger for systemet ,enhver voksen i dette landet.Hvilket system skal redde disse barna som Kristoffer kjære motstander ? For har dere noen gode argumenter og styringer der , bør dere kanskje heller kjempe for å få de innført og endre BV slik at vi kan kvalitetsikre og skape et BV som gir trygghet og tillit for alle parter. Som er en støtte spiller , men som også må ha den myndigheten til å gå inn å fjerne , når det kreves. (For det gjør det.).Som fyller den rollen som ligger i navnet BARNE VERN. (ikke foreldre vern ) Som fanger opp de barna . , heller enn å gå i tog for å avvikle det. Og finnes det ingen plan B kjære motstander. Da vil jeg foreslå at man heller bruker energien sin på å bli eller være en fantastisk god mor og far for sine egne eller andres barn eller anerkjenne at man ikke er skikket til å ta vare på sitt eget barn. Barna som ikke valgte selv å bli født eller hadde retten til å velge sine foreldre. Så håper jeg på en sunn debatt med gode forslag som er med på å bedre livet til mange barn rundt i Norge slik de skal få den fine, trygge gode , glade barndommen de fortjener. Slik at vi skaper gode verdier for landet fremover i generasjoner med gode mennesker.

    • Vi trenger et familievern. Men det er ikke bare navnet som må endres. Det er hele kulturen og maktstrukturen. Det skal helst sitte langt inne å fjerne barn fra sine foreldre (unntakene er overgrep, altså kriminelle handlinger). Etterloven skal de jo sette inn alle mulige tiltak før de fjerner barn – over tid, men det skjer ikke alltid. Psykologiske sakkyndige er heller ikke noen god ordning. Man må alltid passe på at ikke enkeltpersoner kan få for stor makt og innflytelse. Det er mye å ta tak i, men ingen tvil om at dette kan gjøres bedre. Med så mange feil begått de seneste årene, må det tas selvkritikk på disse feilene og gå i bresjen selv for et bedre system. Da kan de gjenoppbygge den nødvendige tiliiten. Det er ikke nok å fortelle om de bra tilfellene. Jeg har ikke lov å stjele selv om jeg er snill mot mange. Det gode kan ikke veie opp det dårlige, mener jeg å si. Det må derfor lages noe nytt, som sikrer barn og foreldre som bare trenger undervisning, oppfølging eller hjelp i vanskelige faser av livet.

  17. Hvem i Pepperkakeland gir en lillefinger? Etteksemplets logikk fieler alltid og når målet ditt er å få folk til å (bli) tyste.. Dette her er en av de verste perversjonene av det norske språk, mítt morsmål, som jeg har vært borti. Grufullt er ordet!

  18. At barnevernet hjelper noen få barn som får det bedre etter omsorgsovertakelsen rettferdiggjør ikke at de tar barn de ikke skulle tatt, barn som får det verre etter omsorgsovertakelse.

    Hvordan er dette mulig, spør du kanskje? Jo, fordi den praktiske terskelen for når barnevernet tar barn er blitt altfor lav.

    Og det hjelper ikke at all forskning og studier/statistikk viser at barnevernsbarn får en mye mer utfordrende fremtid enn andre barn. Vi snakker om 8 ganger mer sjanse for selvmord, mer enn dobbelt så stor sjanse for å bli narkoman, alkoholiker, tidlig ufør, død før 27 år og 30% sjanse for å bli misbrukt i fosterhjem/institusjon av fosterforeldre, deres barn, eller andre i deres vennekrets.

    Derfor er det, i de fleste tilfellene, adskillig mer hensiktsmessig å hjelpe barna i hjemmet enn å ta slike forhastede beslutninger som å fjerne det fra hjemmet, ofte kun pga barnevernets synsing om at foreldrene ikke vil kunne gi god nok omsorg til barnet i fremtiden.

    Ja, du leste riktig, i fremtiden.

    Mange barn blir faktisk tatt på fødestuen uten at foreldrene har utvist dårlig omsorg, men pga deres fortid, lave sosiale status eller avvik fra den politiske korrekte A4 standarden, som barnevernet har som utgangspunkt for adekvat omsorg. Det er nemlig ikke bare de med opplagte mangler i omsorgsevnen som blir fratatt barna sine. Kun ca 6% av omsorgsovertakelser er pga det som etter loven er riktig; grov omsorgssvikt i form av mishandling. ca 80% av omsorgsovertakelser er grunnet barnevernets «bekymring» om foreldrenes omsorgssvikt, eller fremtidig omsorgssvikt.

    Når en vet dette, hjelper det lite at diverse ansatte i barnevernet ytrer seg på facebook og i blogger om at «barnevernet gjør jo så mye bra». Det blir som om politiet skulle arrestere og fengsle en halv landsby i jakten på en morder og påberope seg at», jo vi har jo fanget en morder, er ikke det bra?» Eller at Vi bomber i stykker halve Libya, fordi det er noen terrorister der. At det dør tusenvis av uskyldige helliggjør midlet. Slik tenker opså barnevernet.

    I straffesaker er beviskravet så sterkt, nettopp pga rettsikkerheten, at det er bedre at 10 skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt.

    I barnevernssaker er det omvendt. rettsikkerheten er utrolig lav, og barnevernets ide er at det er bedre å ta 10 uskyldige barn enn at ett barn forblir i et hjem med omsorgssvikt.

    Et slikt system kan vi ikke leve med i et demokratisk samfunn.

    Raymond Skorstad
    Leder

    Foreningen for Barnets Beste
    post@barnetsbeste.com
    http://www.barnetsbeste.com

    • Jeg tror vi skal spørre oss selv HVORFOR barnevernet stadig kommer opp i konflikter på grunn av feilaktige omsorgsovertakelser. Min erfaring er at de mangler integritet, de er rett og slett ikke sikre på seg selv. Når man er usikker på seg selv og har en posisjon hvor man må ta viktige avgjørelser kompenserer man for manglende selvtillit med maktbruk. Barnevernet starter i feil ende av tiltaks-verktøykassen, de begynner med den største kanonen der forhandlinger hadde vært det rette verktøyet. Barnevernet er rett og slett ikke i stand til å «jenke det til» med bruk av diplomati. De mangler menneskelige egenskaper.

      Det er stort sprik mellom barnevernets oppfattelse av hvordan situiasjonen er og enkelte foreldres oppfattelse. Når man opplever at hverken barnevernet, BUFDIR leder eller minister tar signalene seriøst blir det folkeopprør. Det er hva som er i ferd med å skje. Det ble opprettet en arbeidsgruppe som skulle gå gjennom alle klagene. Sammensetningen var spennende, ja sammensetningen var så spennende at gruppen ble oppløst fordi medlemmene stod utenfor det etablerte. Mange av medlemmene, med Marius Reikerås i spissen ble fremstilt på en så negativ måte at gruppen ble oppløst som en gjeng småkriminelle. Når frykten for kritikk blir større en behovet for sannheten blir styrende går det galt. «If you can not beat them, join them» burde barnevernet si. I stedet for å ta gruppen av lovløse inn og vise åpenhet presses disse ut og blir kritikkerene i det offentlige rom. BUFDIR har i stedet fått laget en rosenrød rapport som få har tillit til.

      Det skrikes på mere utdannelse i etaten. Feil. Det mangler ikke på utdannelse, det mangler DANNELSE.

  19. Jeg har hvert under bv i hele mitt liv. BV hadde allerede kommer inn i min familie lenge før jeg ble født. Min historier er ikke vold. Men mye psykisk. jeg vokste opp i en familie det den psykiske delen har gått i arv i mange år. Dessverre. BV har alltid fulgt meg og mine søsken opp. Men aldri ble det gjort noen tiltak for at ting skulle bedres.
    Med mine opplevelser oppigjennom årene ønsker jeg i dag at jeg hadde fått murligheten til et fosterhjem fra dag en. Jeg ville ikke skjønt det da. Men jeg ville være en helt annen persjon. .
    Den dagen da alt endelig vippet over, var dagen min far døde i mine egene armer. Stygt å si men det var min redning for endelig få kommet inn i et fosterhjem. Jeg ønsket ikke min far død, men dett var min murlighet til å begynne mitt liv. Som Barneværnsbarn ser jeg at det er mange ting jeg er litt for mye utviklet på i forholdt til mine gjevnaldrene, og på så mange områder er jeg langt fra utviklet. jeg mangler fraktisk mange viktige ingredienser til min grunnmur. Mine opplevelser med Barneværnet er gode på noen måter. Men jeg er vell en av de menneskene som kan si: SKULLE ØNSKE BV GREP INN TIDLIGERE!.
    Den dagen min far døde skulle det gå Max to uke til jeg skulle få hjelp av rask psykisk helsehjelp på Modum bad. Dessverre med min saksbehandler på den tiden tokk det et HELT ÅR.
    Jeg har en fin jobb den dag i dag. Har hatt fast kjærste i 5 år. Bodd i fosterhjem i 6 år. Men mye av de opplevelsene jeg faktisk ikke trengte å kjenne på som barn, gjør i dag at jeg er mere ustabil i alle måter på livet. Dette gjør st jeg gjør dårlige valg for meg selv.
    Mitt største ønske er å faktisk leve et normalt liv. Der det største problemet gjennom en dag er å faktisk kunne krangle med kjærsten hvem som skal ta søpla… Det er dessverre ikke min hverdag.
    Jeg vill å leve et «normalt» liv. Men har innsett at jeg dessverre må leve ned det jeg har fått. Selv om mine nedturer har gjort meg til flott menneske på mange måter
    Skulle ønske bv forhastet ting. Og grep inn før de måtte det.
    Er mye jeg kunne fortelle om min historie. Og hvorfor ting har blitt som det har. Men da ville dette innlegget bli uendelig langt.

Legg inn en kommentar