Hjem Meninger Mening: Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.

Mening: Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.

av Eivind Skår Ertesvåg

Den siste tiden har jeg lest vanvittig mye om barnevernet. Facebookgrupper og debattinnlegg florerer. De går i samme sporet. Folk går i tog for å protestere. «Legg ned barnevernet.» «Barnevernet må få mindre makt.» «Foreldrene må bli hørt!» 

For en stund siden kom det en halvveis bekjent bort til meg. Han spurte: «Jobber ikke du i det der barnevernet?» Jeg svarte som sant er, at jeg ikke jobber i barnevernet. Jeg jobber med barn som er plassert av barnevernet. To forskjellige ting, jeg har ingenting med sakene eller avgjørelsene som blir tatt når barna flyttes. Min jobb i barnevernsinstitusjon er å gi barna trygghet når de kommer der.

Uansett. Denne karen spurte meg videre om ikke jeg synes det var sykt at barnevernet bare «tar» barn. Han hadde nylig gått i et protesttog for å vise sin avsky. Han hadde ikke kjennskap til noen direkte saker, men det var jo dette han leste og hørte; at barnevernet «tar» uskyldige barn. Slik kan vi ikke ha det i trygge Norge!

Jeg forstår denne mannen godt. Dersom dette er virkelighetsoppfatningen til deler av befolkningen så er det ikke rart at man går i tog. Hvem vil vel ha en styresmakt som helt ut av det blå kan trappe opp på døren, og ta med barna dine?

Som jeg nevnte innledningsvis så jobber jeg selv i en barnevernsinstitusjon. Jeg har hatt denne jobben i årevis, i en rekke forskjellige institusjoner. Antall barn jeg har jobbet med er stort. Jeg vil gjennom dette innlegget belyse historien og situasjonen til noen av barna jeg har jobbet med. Kanskje kan det gjøre noe med virkelighetsoppfatningen til folk når det gjelder barnevernet. Historiene er selvfølgelig anonymisert. Navn og alder stemmer ikke men historiene er virkelig. Barna er virkelig. Jeg vil heller ikke oppgi navnet mitt eller navn på institusjonene, da en rekke mennesker fort kunne skjønt hvem jeg skriver om.

Kunne ikke gråte

Even skalv da vi hentet han. Livredd. Spørsmålene til en syv år gammel gutt var selvfølgelig mange. Hvorfor skulle han bo hos oss? Hvor lenge skulle han bo her? Var vi sikker på at mamma og pappa ikke plutselig sto på døren? Det kunne jo hende de var sint siden han hadde fortalt alle hemmelighetene til læreren sin.

Vi trygget Even. «Mamma og pappa kommer ikke her. Du skal bo her lenge.» Da vi kom frem til institusjonen ville ikke Even gå ut av bilen. Vi fant ut at han hadde tisset seg ut. Jeg har sjelden sett en gutt med så mye redsel da han oppdaget at vi visste. Ventet det juling nå? Jeg trøstet og trøstet. «Lille venn. Dette går helt fint, ingen skal slå deg. Kom så går vi og skifter. Det ligger nye klær til deg på rommet ditt.»

Even var mye redd. Ved den minste brå bevegelse fra oss som jobber i institusjonen, kvapp han til. Holdt hendene over hodet. Klar til å motta slaget. Even var også lei seg. For hva forstår en syv år gammel gutt? Jo, han forstår at han har gjort noe gale. Han har sladret på mamma og pappa. Det er ikke deres feil, men hans. Til tross for skyldfølelsen og sorgen så gråt ikke den lille pjokken. Han kunne ikke gråte, hadde lært at da vanket det juling. Om han knuste noe eller kuttet seg i fingeren ville han ikke fortelle det. Hadde lært at juling var botemiddelet for slikt.

Etter 2 år i institusjonen var Even klar til å bli plassert i et fosterhjem. «To år!?» tenker du gjerne. Skal en så liten gutt måtte bo to år på institusjon? Vel, det er med Even som de aller fleste andre barn jeg har jobbet med. De bor på institusjon så lenge som det trengs. Så lenge som det trengs før man regner med at et ordinært fosterhjem kan håndtere barna. Disse ungene er så skadet når de kommer til institusjonen at å jobbe med dem 24/7 hver dag hadde vært uhåndterlig for de fleste. Skadet av omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold. En oppvekst preget av neglekt, avvisning eller misbruk.

Samtidig som Even viser en fantastisk utvikling i institusjonen, kjemper foreldrene med nebb og klør for å få barna tilbake (hvem hadde ikke gjort det?). Foreldrene skriver leserinnlegg til avisen. Barnevernet har frarøvet dem barna uten noen som helst legitim grunn.

Men vi som jobber med Even ser. Vi observerer han under samværene. Det er de verste timene hans i måneden. Han kvier seg. Er redd. Mor og far klarer ikke å møte gutten eller se hans behov når de er der. Uten at foreldrene forstår det selv, avviser de barnet sitt på nytt. De benekter påstander gutten kommer med fra barndommen. Vi som jobber med barn som Even hører. For barn forteller. Når et barn har blitt trygg på deg som voksenperson så forteller de mye. Og gudskjelov at de gjør det. Det gir oss voksne en mulighet til å hjelpe barna med de mørke tankene. De vonde minnene.

Samtidig stiller bygden seg bak Evens foreldre. Foreldrene må bli hørt! Vi har et helt sykt land som bare «tar» barn fra familien sin.

Even var et av de første barna jeg jobbet med. Det er lenge siden nå. Even har i dag utdannelse og er i full jobb. En flott, voksen mann.

Dessverre er ikke dette resultatet for alle. Mange barnevernsbarn sliter. Vi vet mer og mer hvor stor skade omsorgssvikt på et tidlig stadie av livet medfører. Vi klarer ikke å «fikse» alle disse barna. Men barnevernet gir disse barna en ny sjanse…En mulighet til et godt liv. For noen kommer hjelpen for sent.  

Jeg husker godt Lise. Det gikk ikke like bra med henne som med Even. Utsatt for seksuelle overgrep gjennom årevis av sin egen far satt dype spor. Hun kunne ikke samhandle med jevnaldrede. Angsten, den evinnelige trangen til å kaste opp alt som kom i munnen, redselen, følelsen av å være ekkel – problemer man ikke har fått bukt med til tross for år med behandling og trygghet. Faren? Marsjerer fremst i toget mot barnevernet.

Ikke forlat meg.

Lille Markus var vel rundt 5-6 år da han kom til institusjonen. Også han livredd. 98% av døgnet skalv han av redsel. Kunne ikke være alene i et rom et eneste minutt. Markus var ikke blitt slått eller misbrukt. Han var forlatt. Han var overlatt til seg selv når mamma gikk på fest. En 4-5 år gammel gutt alene hjemme, i timevis, hele netter. Gutten har vist en god utvikling, men det er vanskelig å si hvor stor skade opplevelsene hans har gjort. Kanskje kan det gå bra med Markus, kanskje ikke. Jeg husker en gang han sa til meg: «Du må ALDRI la meg være alene. Ikke forlat meg slik som mamma gjorde.» Slikt skjærer i hjertet å høre fra en liten uskyldig gutt. Hvem kan forlate sitt eget barn på denne måten?

Skulle aldri blitt tatt bort fra foreldrene?

Kanskje er det en del foreldre der ute som på feil grunnlag har blitt fratatt ungene sine. Kanskje har barneverntjenesten gjort feil. Men debatten glemmer ofte at det ikke er barneverntjenesten som tar den endelige avgjørelsen. De fremmer sitt syn på saken, før fylkesnemnda tar avgjørelsen om barna skal plasseres eller ikke. Etter dette behandles saken (dersom foreldrene anker og tar saken videre) i henholdsvis lagmannsretten og tingretten. Er avgjørelsen fremdeles at barnet ikke skal bo med foreldrene sine, så er det med andre ord ganske mange mennesker som har tatt feil. Jeg skal ikke være bombastisk på at slikt ikke kan skje, men i alle mine år hvor jeg har jobbet med disse barna har jeg aldri opplevd at vi har mottatt et barn hvor vi har tenkt at «hvorfor er dette barnet tatt bort fra foreldrene sine da?»

Av skadene barna har (fysisk eller psykisk), av det de forteller, av observasjonene under samværene; jeg har aldri støtt på en sak hvor det virker som om barnevernet har gjort feil ved å plassere barnet.

Samtidig viser et forskningsprosjekt at åtte av ti familier som får hjelp fra barnevernet sier de er fornøyd med tiltakene de får og med samarbeidet med barnevernet. Mange foreldre ønsker også kontakt med barnevernstjenesten etter avsluttet veiledning. Hvem er det da som står i bresjen for kritikken, for protesttogene og demonstrasjonene? Det er jo naturlig å tenke at dette er de to av ti familiene som ikke er fornøyd med hjelpen, ofte foreldrene til barna jeg jobber med.

Det er en farlig tankegang som blir spredt rundt barnevernet nå. De negative historiene, kritikken, protesttogene, hva gjør de? Jo de svekker folks tillit til barnevernet, som igjen kan føre til at folk vegrer seg for å melde bekymringer. Man leser sjelden historier om barna som endelig ble oppdaget, som kom seg bort fra foreldrene sine, som fikk en ny sjanse i livet. Man leser aldri historier fra familiene som er fornøyd med hjelpen de fikk av barnevernet, hvor man har hjulpet barna i hjemmet sitt – uten å måtte flytte dem. (Som selvfølgelig må være hovedmålet).

Jeg ser disse barna daglig. Jeg vil at du skal tenke litt på dem neste gang du leser en tåredryppende blogg fra en forelder som har blitt «frarøvet» barnet sitt uten å ha gjort noe gale. Barnevernet kan selvfølgelig ikke si noe om hvorfor de har tatt det valget de har tatt, men vi som observerer barna og foreldrene forstår. 

Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem. 

Dette innlegget er sendt inn til Sosialnytt av en person som ønsker å være anonym. Vil du ha din mening publisert på Sosialnytt? Send den til kontakt@sosialnytt.com

Om Sosialnytt

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier.