Eivind Skår Ertesvåg 
Ble livet med barn slik du hadde forventet at det skulle bli? Foreldre som får dette spørsmålet vil som regel svare et rungende nei!
Man kan høre om eller lese om andres opplevelser. Man kan prøve å forestille seg hvordan det blir. Et nyfødt barn vil uansett snu mammas og pappas liv opp ned på en måte de ikke ante var mulig.
En ting er alt det praktiske. Noe helt annet er det følelsesmessige som følger med.
Historien under tar for seg dette. Og ikke bare det – den har et godt svar til mange som lurer på hva man skal si når noen spør: «Synes du vi skal få barn?»
Ved lunsjbordet forteller min datter at hun og ektemannen vurderer å bli foreldre.
– Vi gjennomfører en spørreundersøkelse, sier hun i en spøkefull tone.
– Synes du at vi skal få barn?
– Vel, det vil forandre livene deres, svarer jeg. Jeg prøver å låte uberørt.
– Jeg vet, svarer min datter.
– Vi vil ikke kunne sove lenge i helgene lenger. Og det blir ingen flere spontane ferier, fortsetter hun med et oppstemt smil om munnen.
Men det var ikke det jeg mente.
Jeg betrakter den unge kvinnen som sitter foran meg. Jeg prøver å finne ut hva jeg skal si til henne.
Jeg vil at hun skal få vite alt det hun neppe vil lære på et kurs for gravide.
Jeg vil fortelle henne at de fysiske ettervirkningene etter en fødsel vil forsvinne. Men at det å bli mor vil gi henne et følelsesmessig arr som vil gjøre henne sårbar for resten av livet.
Jeg vurderer å advare henne. Hun aldri mer vil kunne se nyhetene uten å spørre seg «Hva om det hadde vært MITT barn?»
Hver eneste ulykke, flystyrt og husbrann vil plage henne. Bilder av sultende barn vil få henne til å grøsse mens hun tenker at det ikke kan finnes noe verre enn å miste barnet sitt.
Jeg iakttar de perfekte neglene hennes og den fine kjole hun har på seg. Jeg tenker at uansett hvor elegant hun er, vil hun få et like primitivt instinkt som en bjørnebinne som passer på ungen sin. At et skingrende «Mamma!!» vil få henne til å slippe selv det dyreste porselenet i gulvet om så er.
Jeg føler at jeg bør advare henne mot at det ikke spiller noen rolle hvor mye blod, svette og tårer hun har investert i yrkeskarrieren sin – morsrollen blir en solid avsporing på karrierestigen.
Jo, hun kan selvsagt få barnehageplass. Men én dag vil hun sitte i et viktig møte og bare tenke på hvor godt babyen hennes lukter. Like etter vil hun måtte mobilisere alt hun har av selvdisiplin for å unngå å ile til barnehagen for å sjekke at barnet hennes har det bra.
Jeg vil at min datter skal vite at ingen avgjørelser vil bli enkle lenger. At en fem år gammel gutts sterke ønske om å bruke herretoalettet i stedet for å bli med mamma på dametoalettet på kjøpesenteret, vil bli et stort dilemma. At barnets behov for selvstendighet og kjønnsidentitet vil bli veid opp mot muligheten for at det kanskje kan befinne seg en overgriper på herretoalettet.
Jeg vil at hun skal være klar over at uansett hvor godt hun føler at hun gjør jobben sin, vil hun alltid ha en sterk tvil på om hun er en god mor.
Jeg gransker min attraktive datter. Jeg ønsker å overbevise henne om at selv om kiloene hun legger på seg under graviditeten forsvinner, vil hun aldri se på seg selv på samme måte igjen.
Hun vil føle at hennes eget liv har mindre verdi. At hun vil ofre seg selv uten å nøle hvis det kan redde barnet hennes. Men at hun også vil håpe på å få leve lenge – ikke for å nå sine egne mål, men for å se at barnet hennes når sine.
Min datters forhold til ektemannen vil også endre seg. Men ikke slik hun tror.
Jeg ønsker hun kan forstå hvor mye mer du kan elske en mann som forsiktig skifter bleier på en baby og som alltid har tid til å leke med barnet sitt. Der og da synes jeg hun bør få vite at hun kommer til å forelske seg i mannen sin på nytt på grunn av ting som nå virker komplett uromantiske.
Jeg ønsker at min datter skal vite om båndet hun vil føle med kvinner som gjennom historien har prøvd å stoppe kriger, fordommer og fyllekjørere.
Jeg ønsker å beskrive for henne den fantastiske følelsen som vil ruse gjennom kroppen hennes når barnet hennes har lært seg å sykle.
Jeg ønsker å fortelle henne om den herlige latteren bare et lite barn har den første gangen de tar på den myke pelsen til en hund eller en katt.
Ja, jeg ønsker å fortelle henne om en glede som er så inderlig at den faktisk gjør vondt.
Men før jeg får sagt noe, får min datters spørrende blikk meg til å innse at jeg har tårer i øynene.
– Du vil aldri angre, er det eneste jeg sier.
Så lener jeg meg over bordet og griper min datters hender. Jeg klemmer dem hardt. Og mens jeg gjør det, ber jeg en stille bønn for henne og for alle andre kvinner, som takker ja til det mest fantastiske kallet av dem alle.