Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en klem mens dere løper for livet.

324

Er det ikke rart å tenke på? Rart å tenke på at vi er millioner av mennesker på denne jorden, og vi bare kjenner noen få. Vi er millioner av mennesker på samme jord, men vi alle er forskjellig. Millioner av mennesker med forskjellige liv og tanker. Er det ikke rart?

Jeg sitter trygt og godt plantet i sofaen fremfor pcen min, mens andre løper for livet sitt. Har du noen gang satt deg ned å tenkt på dette? Det er rart å tenke på ikke sant? Jeg går ut av døren uten noen form for bekymringer for at livet mitt skal bli revet bort, mens i Irak sitter det tusenvis av mennesker som er redde for å bare bevege blikket opp. Bevege blikket opp for å se hvilke omstendigheter de er i. For om de beveger blikket opp slår virkeligheten inn, det er ikke en drøm. Det er snakk om mennesker som er like som meg. Mennesker som har et helt liv fremfor seg, en familie og forsørge, og ikke minst en drøm. Mennesker som har en drøm, en vidunderlig drøm om å være fri. En drøm om å kan holde rundt familien deres igjen. En drøm om å kunne LEVE.

Verden er ikke så stor, men det er store forskjeller bare på korte avstander. Hvorfor må det være slikt? Hvorfor skal verden være så urettferdig? Hvorfor sitter jeg her med lyden av biler som kjører forbi, vennegjenger som sykler og ler, en gammel dame som går en kveldstur med hunden sin. Jeg hører det er en gammel dame på stemmen. Den koselige stemmen til en gammel dame som snakker med hunden sin. Dette er det jeg hører utenfor døren, mens andre sitter med lyden av tanks, bombeangrep og fly?

Jeg skulle ønske vi kunne sette en stopper for denne urettferdigheten. En stopper for at menneskene som lever i frykt skal få være fri. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe! Jeg leser om krig og elendighet overalt, men hva kan jeg gjøre? Selvom jeg sitter å tenker mine tanker, vil ikke dette hjelpe dere som sitter fanget og ikke kan forlate byen uten å miste livet. Mine tanker kan ikke hjelpe dere med det dere har opplevd, og må ta med dere resten av livet. Jeg føler meg hjelpesløs. JEG føler det, hva føler dere da? Det kan jeg virkelig ikke tenke meg til. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen heller, for det er en en uvirkelig situasjon å sette seg inn i. Deres liv er sårbare, ingen vet hva dere har opplevd uansett alder eller kjønn. Jeg kan ikke ta bort disse minnene, drømmene eller traumene. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt dere og gi dere en klem, men alt jeg kan gjøre er å håpe, og det skal jeg gjøre helt til dere får livet deres tilbake. Til dere får et liv verdt å leve.

Hold øynene lukket, tenk på drømmene deres og ikke mist håpet. 

Innlegget er skrevet av Alexandra Emilie Dagfinrud. Det er opprinnelig publisert på bloggen hennes. Besøk bloggen for å lese mer fra Alexandra. 

Har du en historie, mening eller et blogginnlegg du vil ha publisert på Sosialnytt? Ta kontakt med oss på kontakt@sosialnytt.com eller send oss en melding på Facebook.

LIK SIDEN VÅR