«Skulle ønske jeg var en mobiltelefon» Barnet skrev et brev som bør åpne våre øyne.

2473

Mobilbruken har eksplodert de siste årene. De aller fleste av oss har smarttelefoner hvor vi til en hver tid er tilgjengelig for omverden. Vi har haugevis av apper. Disse appene må følges med på. Det tikker inn notifikasjoner fra Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, osv. Notifikasjonene må selvfølgelig sees på. De må ofte svares på, hver eneste varsel på mobilen er rett og slett en tidstyv i hverdagen.

I 2012 skrev Aftenposten en sak om at barna synes foreldre bruker alt for mye tid på mobilen. Dette er nå 4 år siden. Situasjonen har sannsynligvis forverret seg siden den gang. I 2013 advarte barnevakten mot den hyppige mobilbruken til foreldre. Den gang avdekket en rapport at 11% av foreldre kunne fortelle at barna deres hadde klaget på mobilbruken til de voksne.

Psykolog Bettina Sunde i Psykologteamet råder foreldre til å ta tak i problemet. Til Adressa.no sa hun:

Du kan få barn som kanskje har gitt opp foreldrene. Hvis barnet opplever at det er nummer to etter telefonen, slutter det å si «se på meg». Det er ikke noe vits i å ta kontakt, for de får ikke oppmerksomhet. Det gjør noe med tilknytningen og nærheten mellom foreldre og barn. Man er mindre «på nett» med barna sine.

– Dessuten er det slik at barna aper etter oss. Vi lærer barna hvordan de omgås andre, slik at de i større grad sitter med telefonen når de er med venner.

Vi ønsker at alle foreldre skal ha dette i bakhodet. Vi kom over en historie på EliteReaders som kanskje kan få deg til å tenke litt ekstra gjennom mobilbruken din sammen med barna.

Denne historien fikk  ihvertfall oss til å åpne øynene:

mobilbruk foreldre

Etter middag begynte læreren å rette på hjemmeleksene til elevene sine. Hennes mann satt seg til rette i lenestolen mens han spilte favorittspillet sitt ‘Candy Crush Saga’ på mobilen. Konen var i ferd med å rette den siste hjemmeleksen. Øynene hennes ble fylt med tårer.

Mannen la merke til tårene og spurte: «Hvorfor gråter du min kjære? Hva har skjedd?»

«I går gav jeg hjemmelekse til førsteklassingene. Leksen var å skrive en historie med overskriften – mitt ønske». Svarte konen.

“OK, men hvorfor gråter du av det da?» svarte mannen uten å ta øynene bort fra mobilen.

“Å lese den siste historien fikk meg til å gråte».

Mannen ble nysgjerrig og spurte, «hva handler historien om, siden den får deg til å gråte?»

«Hør…..» Konen begynte gråtkvalt å lese historien:

Mitt ønske er å bli en mobiltelefon. Mine foreldre elsker sin mobil svært høyt. De bryr seg så mye om mobiltelefonen at de noen ganger glemmer å bry seg om meg. Når pappa kommer hjem fra jobb er han trøtt. Han har tid til mobilen sin men ikke til meg. Når foreldrene mine gjør noe viktig og telefonen ringer, så kan de ta pause med det viktige de holdt på med for å ta telefonen. Slik har de ikke tid til meg når de holder på med noe viktig, selv ikke om jeg gråter. De spiller spill på telefonen, ikke med meg. Når de prater med noen i telefonen, har de aldri tid til å høre hva jeg sier. Selv om jeg forteller noe viktig. Så, mitt ønske er å bli en mobiltelefon.

Etter å ha hørt på historien blir mannen emosjonell og spør sin kone: «Hvem skrev dette?» 

Konen ser opp på han og svarer: «vår sønn». 

foreldre mobilbruk

Ikke gjør den samme feilen. Ikke prioriter materialistiske ting over familie og relasjoner. Mobiltelefoner skal være et redskap som gjør livene våre lettere, ikke bestemme over oss. Legg ned telefonen for en stund. Snakk med barna dine. Med din bedre halvdel. Prat uten å ha et øye på telefonen samtidig. Del denne historien med vennene dine, og kanskje den kan hjelpe oss med å sette et litt annet perspektiv på mobilbruken vår.

LIK SIDEN VÅR