Eivind Skår Ertesvåg 
Denne historien ble lagt ut på nettstedet Reddit i 2009. Mannen bak historien kalte seg «WarToad».
I historien beskriver han hvordan han hjalp en tenåring i nød på en forretningsreise.
Historien har rørt mange. Den er fortsatt en av de mest populære i nettstedets historie. Om den er sann? Vel, jeg har så langt ikke klart å finne bevis for at den ikke er det.
Jeg liker historien svært godt. Den sier noe om hvor lite som skal til for å endre et menneskes liv dramatisk. Du kan lese den nedenfor – fritt oversatt.
Jeg var på en dagstur til Vancouver i Canada. Jeg stoppet på en lite kafe for å spise lunsj.
Gjennom vinduet kunne jeg se en ung jente ute i kulden. Hun satt sammenkrøpet utenfor en butikk. I armene hadde hun en liten bylt. Hun tigget. Men hun ble oversett av de fleste som gikk forbi henne. Hun virket knust.
Jeg spiste ferdig og gikk ut av kafeen. Jeg hentet ut 5 dollar fra lommeboken. Jeg ville gi dem til jenta slik at hun kunne spise.
Når jeg nærmet meg, la jeg merke til at hun gråt. Hun så ut til å være 14-15 år. Og bylten i armene? Det var babyen hennes. Hun hadde pakket ham inn så godt det lot seg gjøre.
Det føltes som om noen hadde slått meg i magen.
Hun så opp på meg. Hun anstrengte seg for å se selvsikker ut. Hun spurte om jeg hadde noen småpenger.
Jeg svarte ved å spørre henne om hun ville ha en matbit.
Det lå en liten matbutikk like i nærheten. Jeg kjøpte erstatning til babyen. Den lille gutten kunne ikke være mer enn 2-3 måneder. Så tok jeg med begge tilbake til kafeen, selv om jeg nettopp hadde spist.
Jenta var veldig takknemlig. Hun fikk en burger. Hun slukte den nesten i et jafs. Jeg skaffet henne litt pai og iskrem. Så begynte vi å snakke.
Hun var 15 år. Når hun ble gravid, hadde foreldrene blitt rasende. Etter en stor krangel, rømte hun hjemmefra. Nå hadde hun vært borte i nesten et år.
Jeg spurte henne om hun ville hjem. Hun ble stille. Jeg prøvde å overbevise henne. Men hun sa at foreldrene hennes ikke ville ha henne tilbake.
Jeg fortsatte forsøket på å overtale henne. Hun innrømte at hun hadde stjålet 5.000 dollar fra faren før hun stakk.
Jenta hadde raskt oppdaget at 5.000 dollar ikke varer særlig lenge. Og livet på gaten er tøft, ikke minst for en tenåringsmamma. Det er kjempetøft.
Til slutt innrømte hun at hun ville hjem. Men hun var redd for at foreldrene ikke ville ha noe med henne å gjøre.
Vi fortsatte å snakke sammen. Jeg ba henne bruke telefonen min for å ringe hjem. Hun nektet.
Jeg sa at jeg kunne ringe dem. Jeg kunne spørre om de ville snakke med henne. Hun nektet fortsatt og kom med forskjellige unnskyldninger. Men til slutt tok hun telefonen og tastet et nummer.
Jeg tok over telefonen. Moren til jenta svarte.
Etter en litt klønete presentasjon, fortalte jeg at datteren hennes ville snakke med henne. Det ble stille i den andre enden. Men snart kunne jeg høre noen gråte.
Jeg ga telefonen til jenta. Først sa hun ingen ting. Hun lyttet til morens gråt. Så sa hun et forsiktig «hallo» og begynte å gråte hun også.
De to snakket sammen en stund før jeg fikk telefonen tilbake.
Like etterpå kjørte jeg jenta og babyen hennes til busstasjonen. Der kjøpte jeg henne en billett hjem. Jeg ga henne også 100 dollar som hun kunne bruke på mer erstatning, bleier, kluter og litt snacks til turen.
Jeg fulgte dem til bussen. Jenta gråt og kunne ikke si takk mange nok ganger. Jeg kysset henne på pannen og ga henne en klem. Så kysset jeg babyen hennes før de gikk om bord i bussen.
Nå får jeg julekort fra henne hvert eneste år. I dag er hun 21 år og går på college.
Jenta heter Makayla. Sønnen hennes heter Joe.
Jeg har egentlig ikke fortalt noen om det som skjedde denne dagen i Vancouver. Det føles bare godt å vite at jeg har gjort noe bra i denne verdenen …
Likte du historien? Del den gjerne videre på Facebook for å spre litt inspirasjon blant vennene dine!
Levert i samarbeid med Evanova.