Småbarnsmor beskriver foreldrerollen: «Jeg er helt elendig når det gjelder å være en god venn akkurat nå».

556

De fleste mennesker som får barn vil oppleve at livet forandrer seg. Drastisk. Tiden blir plutselig så alt for kort. Det sosiale livet skrumper inn, og man får ikke like god tid til alt og alle man ønsker. 

Men det kan være lett å glemme hvor unik denne tiden er. Hvor heldig man er som får tilbringe tid sammen med sine barn, se dem vokse opp. Men det er kanskje ikke like lett for omgivelsene å forstå, spesielt ikke for venner som ikke selv har barn.

Småbarnsmoren Heather Dixon har skrevet et innlegg på Today, som beskriver akkurat denne tilværelsen. Nedenfor kan du lese teksten som svært mange foreldre kan kjenne seg igjen i. 

Det er tidlig om morgenen. Min mann har gått på arbeid og barna sover fortsatt. Jeg setter meg ned med en kopp kaffe foran datamaskinen i mitt stille, stille kjøkken for å prøve å stjele et øyeblikk for meg selv.

Jeg skanner innboksen min, sletter søppelpost og påminner meg selv om å betale regninger senere.

Da ser jeg det. En gammel venn har sendt meg et morsomt bilde av oss fra da vi var mye yngre.

«Hvordan har du det? Husker du denne dagen? Så gøy!» Skriver hun.

Jeg stirrer på de smilende ansiktene som ser tilbake på meg. Vi ler av noe – avslappet og lykkelig. Vi var koblet da. Et ubrytelig bånd av vennskap.

Nå går det måneder mellom hver gang vi snakkes, hovedsakelig fordi eposter som dette ofte blir glemt av meg. Jeg føler meg skyldig når jeg ser på datoen på eposten. Sendt for to uker siden. De fleste epostene jeg får, leses mens jeg er på farten – tenker for meg selv «Jeg svarer så snart jeg kommer hjem». Og så tar livet over.

Som foreldre til små barn føles det som om det er et konstant transportbånd av ting som må gjøres. Når vi ikke kler, mater eller bytter på barna, er vi på jobb, løper ærend, tar barn til avtaler, aktiviteter og bursdagsfester. Selv om sommeren, når vi prøver å holde ting så uplanlagte som mulig, er det alltid ting jeg har (og vil) gjøre. Kvalitetstid med familien, lage middag, bade barn, lese historier, spørre om dagen deres.

Da er det utmattelse på slutten av dagen. Det minste barnet holder på å få tenner, så vi sover lite. Eller det er en øreinfeksjon på gang. Det er alltid en evig sjonglering med tiden. Tid med barna. Tid til vår partner. Med våre utvidede familier. Alt dette på toppen av oppgaven det er å forme unge liv. Å lære små jenter til å bli kvinner og gutter til menn – en heltidsjobb i seg selv.

Det er ikke bare ubesvarte eposter jeg er dårlig på. Når jeg klarer å sile ut litt tid for å treffe venner, må det være på mine premisser. «Kan du komme til meg etter at barna er sovnet?» «Kan vi gå et sted nær meg så jeg kan legge barna før vi treffes?» 

Og når vi først treffes, er det ikke lenge før jeg begynner å gjespe. Klokka 10 om kvelden begynner det – lengter etter sengen min, selv om vi pleide å kunne holde på til de små timene på morgenen, prate og le over flere glass vin.

Jeg har endret meg. Og jeg vil erkjenne det.

Jeg vet at jeg suger på å være en god venn akkurat nå. Men jeg lover at det ikke er for alltid. Jeg står til knærne med små barn som trenger meg til ganske mye akkurat nå. Men dette stadiet i livet – det varer ikke evig.

De vokser raskt og trenger oss mindre. De lærer å knytte sko en dag. De lager sine egne frokoster. De tørker endelig sine egne rumper.

Og uansett hvor hovmodig det høres ut, vil jeg holde fast på denne tiden. Fordi de gode tingene vil gå raskt også. Jeg ønsker å huske de små stemmene. Størrelsen på deres søte lille klær. Jeg ønsker å nyte denne tiden hvor de synes jeg er det beste, morsomste og viktigste mennesket i livet deres.

Når de begynner å vokse, vil jeg igjen ha tid. Jeg vil til slutt lære å balansere tiden bedre. Jeg får etterhvert sove lenge om natten igjen. Og så lover jeg, jeg vil igjen bli den gode vennen jeg ønsker å være. Den gode vennen jeg fremdeles er.

Jeg er fortsatt her. Jeg er fortsatt meg. Og jeg verdsetter fortsatt vårt vennskap – så jeg skal svare på denne eposten.

Om du kan ha litt tålmodighet med meg, så lover jeg deg at vi sees snart.

Kjenner du deg igjen i denne småbarnsmorens beskrivelse av hverdagen? Del gjerne videre på Facebook om du kunne nikke anerkjennende til denne teksten! 

LIK SIDEN VÅR