Den tre år gamle jenten døde av kreft. Mammas historie er både sterk og oppløftende.

168

Da jeg og Billy først begynte å gå ut sammen beskrev han ofte at jeg levde i en verden fylt av regnbuer og sommerfugler. Han sa dette fordi jeg av natur er en optimistisk person. Jeg så vanligvis lyst på ting selv om det i utgangspunktet ikke var mye lys å finne. Jeg hadde et perfekt liv omgitt av en fantastisk familie og venner. Jeg hadde selvfølgelig normale skuffelser og tilbakesteg som alle andre, men for det meste av tiden var jeg omgitt av latter og glede. Selv under sykehusoppholdene prøvde jeg å være positiv – realistisk men positiv. Så gikk gardinene ned og den verden jeg kjente med regnbuer og sommerfugler var ikke lenger virkelighet. 

Foto: Katie Lester
Foto: Katie Lester

Det er så mange ting i livet jeg ikke visste om, eller kanskje ikke satt pris på før Bennett forlot oss. Jeg tok for gitt gaven det er å ha et friskt barn. Før sykdommen hennes, ba jeg automatisk for hennes helse og velvære. Du blir gravid, føder en frisk baby og går videre med et perfekt liv. Det er slikt det er ment til å være…ikke sant? Jeg gikk inn i foreldrerollen og forestilte meg at det verste som kunne skje ville være ørebetennelser, vondt i magen eller til og med et knekt ben.

Så, i løpet av en eneste dag, var den komfortsonen visket ut for alltid. I dag, dersom Juliet snubler, tenker jeg automatisk at noe er gale med balansen hennes. Jeg tar meg selv i å studere øynene hennes. Er det noe gale med synet? Jeg fortsetter med å gi henne flere tester for å bevise at hun faktisk kan se. Instinktivt tilbyr jeg å bære rundt på Juliet. Kanskje fordi jeg ble så vandt til å bære Bennett da bena hennes ble dårlig og hun ikke kunne gå selv. Minnene ligger der og hjernen min er programmert til å tenke: hva om det samme skjer med Juliet? Til tross for at legene har forsikret meg om at kreften Bennett fikk ikke er genetisk. Jeg ser etter tegn hele tiden.

Jeg innser at alle foreldre har en inderlig bekymring for sine barn, men etter å ha tilbragt så mye tid på sykehusets barneavdeling så har jeg blitt innprentet med hvor mange ting som kan og går gale med barn. Det som skjedde med Bennett sprakk min boble av sommerfugler og regnbuer for alltid.

Det er tøft å innrømme at før Bennetts sykdom så tok jeg lykke fot gitt. Å genuint føle meg glad var min levemåte. Så klart var det nedturer, men oppturene kom alltid. Nå er jeg genuint trist. Sorgen gjør så vondt at jeg nesten ikke kan puste. Jeg må klatre opp fjellet av lykke hver eneste morgen for å finne noe glede. Hvorfor er dagen i dag en god dag? Hvorfor er livet mitt bra? Jeg sliter konstant med minner. Objekter og hendelser drar meg ned mens jeg desperat prøver å komme meg opp det fjellet igjen. Utenkelig nok, jeg har oppdaget at jeg ikke satt pris på alle gledene i livet mitt før jeg mistet Bennett.

Kanskje min største oppdagelse de siste fem månedene er relater til troen min. Før var jeg ikke klar over hvor udefinert min tro på himmelen var. Jeg trodde at Gud skapte himmelen, men jeg tenkte aldri over det å dø å skulle dra «ut der.» De fleste begravelser jeg hadde vært i var for eldre mennesker, og på en måte er det lettere å tenke på eller akseptere en grunn for at man skal dra til himmelen når man har levd et lang og godt liv. Men hva med tre-åringer i himmelen? Gjennom hele hennes sykdom hadde jeg vanskelig for å forestille meg hennes skjebne. Hvem skulle visst at Bennett ikke bare ville styrke min tro på Gud men også forsikre meg om at himmelen er ekte?

Foto: Katie Lester
Foto: Katie Lester

Før Bennetts død pratet vi MYE om himmelen, Jesus og hvorfor hun skulle få dra dit først. Jeg visste hvor mye jeg kom til å savne henne så jeg ba henne sende meg blomster. Akkurat som en trent valp spurte jeg henne ut om hva hun skulle gjøre når hun kom til himmelen og hun ville svare: «Jeg skal sende deg blomster mamma.»

Månedene gikk og fremdeles ingen blomster til mamma. Jeg ble så frustrert at min overbevisning om Bennett lykkelig i himmelen begynte å bleke. Følelsen av skuffelse utløste sinne. Desperat etter å få et tegn fra henne, jeg var på utkikk etter blomster hvor som helst. Morsom sak…blomster er hvor som helst. Jeg kunne se bilder i butikker, reklamer på TV, selv objekter i huset mitt som symboliserte blomster. Men ingen av disse føltes riktig. De var for ordinære. Så en natt tryglet jeg Gud, «Vær så snill. La Bennett sende meg noen blomster slik at det er så åpenbart at jeg vet at de er fra henne.»

Den neste dagen fikk vi levert et nytt teppe som skulle erstatte det gamle utslitte teppet, som Billy ikke kunne fordra. Dessverre var det nye teppet feil størrelse. Skuffende. Vi hadde egentlig tenkt å dekke det gamle teppet med det nye, nå måtte vi fjerne begge. Da vi rullet bort det gamle teppet lå det en gammel bit av et puslespill opp ned under teppet. Jeg sparket det til sides mens vi rullet teppet ferdig. Billy bar det gamle teppet bort mens jeg gikk for å legge Juliet.

Da jeg kom tilbake så jeg biten fra puslespillet igjen. Jeg plukket det opp og snudde den. Der sto jeg å så på en bukett av blomster, nydelig dekorert på en gammel puslespillbit. Jeg får tårer i øynene selv når jeg skriver om dette. Mitt tegn fra Bennett. Du skjønner, vi har ikke og har aldri eiet et puslespill. Ikke ett eneste!! Blomsterbuketten var så perfekt posisjonert, jeg kan ikke en gang tenke meg hvilket puslespill denne biten passer til. Jeg ba om et åpenbart tegn og jeg fikk det.

Jeg må innrømme at før Bennett trodde jeg ikke på at tegn fra himmelen eksisterte. Jeg hadde aldri hatt behov for å be om et. Nå vet jeg at de finnes! Bennetts tegn har gjenskapt min tro på Gud. Fjellet av lykke blir litt lettere å klatre med biten fra puslespillet i hånden min.

Takk søte Bennett, ikke bare for blomstene men for å ha gitt meg troen tilbake. 

Skrevet av: Katie Anne Lester

LIK SIDEN VÅR