Eivind Skår Ertesvåg 
Melissa Fenton jobber som frilansjournalist. Hun har et viktig budskap til det hun kaller den «perfekte forelder.»
I 2016 skjedde det en tragisk ulykke da 2 år gamle Lane Graves ble drept av en alligator i nærheten av en hotellresort ved Disney World i Orlando. En pressetalsmann uttalte den gang til VG:
«Barnet lekte i vannkanten da en alligator kom opp fra vannet og tok barnet. Faren, som var i nærheten, forsøkte å ta barnet tilbake, men lyktes ikke.»
Den tragiske ulykken utløste et behov hos denne frilansjournalisten. Hun skrev et innlegg som ble publisert på bloggen hennes, og som siden har inspirert foreldre over hele verden.
Slutt med å gi foreldre skylden for ulykker. Vær så snill.
Foreldre, jeg ber dere, slutt å rakke ned på og baksnakke andre foreldre.
For trettifem år siden var en mor på shopping i et varehus. Hun gikk for å se på lamper og lot sin 6-år gamle sønn være med noen andre gutter som spilte på en spilleautomat i en kiosk. Den gutten het Adam Walsh.
For tretti år siden, lekte en 18 måneder gammel jente i tantens hage, jenta falt ned i en brønn. Redningsmenn jobbet non-stop i 58 timer, før de endelig fikk «Baby Jessica» opp fra brønnen.
I begge tilfeller utspilte det seg en tragedie på grunn av uforutsette tragiske ulykker. Adam døde mens den lille jenta kjempet for livet sitt langt under bakken. Men de har også noe annet til felles: Det var en hel verden som støttet de sørgende foreldrene.
La meg gjenta det: Det var ingen som fordelte skyld. Ingen.
Ingen spørsmål, ikke en eneste «Hvor var foreldrene?»
Spol frem til nåtiden, tiden for den perfekte forelder.
I 2016 døde en to år gammel gutt utenfor Disney World i Orlando. En aggressiv alligator dro han ut i vannet, rett foran øynene på guttens far, som desperat forsøkte å kjempe med alligatoren for å redde sin sønn. Et vanvittig mareritt. Ren terror.
En tragisk og uforutsigbar ulykke.
Jeg gråter for denne moren og faren. Jeg blir syk av angst og elendighet når jeg hører slike historier. Jeg kjenner pulsen slå raskere i dette sekund når jeg tenker på det. Jeg vedder på at også du gjør det.
Men ikke alle har det slik.
Du skjønner, vi lever nå i en tid hvor ulykker ikke er tillatt å skje. Du hørte meg: Ulykker, uansett form, på noen måte, vel, de skal bare ikke skje lenger.
Hvorfor? På grunn av skyld og skam.
Fordi vi har blitt en verden full av skylddelere og bedrevitere.
Og hvordan kan ulykker få lov til å skje hvis vi ikke kan skylde på noen? Jeg mener, tilfeldige handlinger fra naturen, uforutsette tragedier og skjebnesvangre hendelser som finner sted i løpet av nanosekunder kan umulig skje hvis alle er en ansvarlig forelder, ikke sant? Nei.
Vi er blitt en verden hvor befolkningen sitter bak sine tastatur og klager. Vi trenger noen å skylde på, noen å snakke ned, vi har et utømmelig behov for å kritisere andre foreldre.
Lytt til meg veldig tydelig, perfekte foreldre, hør etter.
Jeg har fått nok.
Jeg har fått nok av å bla gjennom kommentarfelt og se om og om igjen spørsmål som: «Hvor var foreldrene?» Og tanker som: «Dette er det som skjer når du ikke ser etter barna.»
Jeg har rett og slett fått nok.
Jeg har ett spørsmål til de som kritiserer. Du vet de foreldrene som er snar med å klandre andre foreldre, de som går på internett og skriver kommentarer som: «Dette er foreldrenes egen feil,» og «De burde ha visst bedre. Hvem hadde ansvaret for å se etter den lille gutten?» Og min favoritt: «Jeg ville aldri latt dette skjedd med barnet mitt.»
Her er mitt spørsmål:
Har du noen gang vært i et barns begravelse før?
Jeg har.
Begravelsen av et barn er en hendelse i livet som du aldri, noensinne vil oppleve.
La meg stille deg et annet spørsmål.
Foreldrene som mistet sin lille gutt til alligatoren måtte dra hjem uten sønnen sin. De måtte forlate et feriested, pakke ned alle tingene hans, pyjamasen hans, teppet hans, det må ha være en ulidelig vanskelig hjemreise. En reise de aldri kunne forestilt seg at de måtte gjennomføre.
De måtte arrangere møte med et begravelsesbyrå. Plukke ut en liten kiste, en liten dress, og omgitt av familie måtte de begrave sin lille engel.
Og de vil lide hver eneste dag for resten av livet.
I begravelsen til en to år gammel gutt som døde foran sine foreldre, kan du gjøre meg en tjeneste? Kan du gå opp til mor og si ordene som du skrev på nettet i forrige uke? Kan du? Kan du hilse på henne, klemme henne, ta farens hånd og deretter si: «Hvem sin oppgave var det å se til den lille gutten? Du burde ha visst bedre. Jeg ville aldri latt dette skje med barnet mitt.»
Kan du gjøre det for meg? Jeg mener, du følte at det var berrettiget å skrive slike ord og anklager så tusenvis av mennesker kunne lese dem. Da bør du kunne si de samme ordene rett i ansiktet til de menneskene du hadde i tankene når du skrev disse ordene, ikke sant?
La meg hjelpe deg.
Sett bort din høygaffel for et øyeblikk, og prøv dette:
Til moren og faren som var på sin aller siste ferie sammen med deres sønn. Jeg beklager dypt at dere har måttet oppleve den verste form for tragedie som er mulig, en ulykke. Jeg sørger med dere. Deres sønn var min sønn. Jeg har ingenting annet enn kjærlighet å gi dere. Måtte Guden i dette universet på en eller annen mirakuløs måte bringe fred til dere og deres familie.
Slutt å fordel skyld.
Innlegget til Melissa har truffet foreldre over hele verden. Og det er nok nettopp budskapet til Melissa som mange kan kjenne seg igjen i. Det er lett å føle seg anklaget av andre foreldre, så tenk over hva du skriver i et kommentarfelt neste gang du leser om et barn som har blitt utsatt for en ulykke.
Del gjerne oppfordringen til Melissa videre.