Eivind Skår Ertesvåg 
I dag er det ett år siden jeg oppdaget at jeg var gravid. I dag er det ett år siden jeg tok min siste røyk. I dag er det ett år siden jeg drakk alkohol. I dag er det ett år siden jeg endret livet mitt til det bedre, selv om jeg trodde jeg kanskje endret det til noe som skulle bli kjedelig.
Så mange mennesker ser på meg nå og forteller meg for en fantastisk mor jeg er. Nå for tiden så sier jeg meg enig med disse menneskene. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg ble gravid med sønnen min da jeg var 15 år. Jeg hadde aldri festet, aldri drukket, aldri sneket meg hjemmefra, den eneste «dårlige» tingen jeg hadde gjort var å ha sex. Jeg fortsatte på skolen, fødte sønnen min, og var den beste mor jeg kunne være i en alder av 16 år.
Jeg var tilbake på skolen en uke etter fødselen, fikk gode karakter og oppdro min sønn. Etter en stund merket jeg at alle mine jevnaldrede var ute i helgene. De drakk alkohol og det virket som om de hadde det skikkelig gøy. Jeg var 17 år nå og sønnen min var litt over 1 år. Min mor hadde alltid vært streng men jeg bestemte meg for å spørre om jeg kunne gå på en fest. Sjokkerende nok så fikk jeg tillatelse. Jeg gikk på festen, jeg drakk, og jeg elsket det. Det føltes godt å føle at jeg var «normal.» Det føltes godt å være sosial og komme seg ut av huset. Da jeg var 18/19 år gikk jeg ut hver eneste helg.
Tid sammen med venner og alkohol ble det mye av, tid sammen med min sønn ble det mindre av. Jeg var så fokusert på meg selv at jeg neglisjerte forholdet til min egen sønn. Jeg fylte 20 år og møtte min datters far. Han innrømte helt fra starten av at han var en alkoholiker. Men vi klikket. Selv om han kanskje var en av de verste personene jeg kunne blitt sammen med. Daglig drikking, være våken til 5 på morgningen, sove hele dagen. Det gikk dagevis uten at jeg så sønnen min, og jeg tenkte knapt over det.
Jeg var så fanget i dette «livet» at jeg ikke visste hvem jeg var lenger, kjente ikke igjen ansiktet i speilet. Jeg tillot meg selv å bli behandlet som dritt dag inn og dag ut, både av meg selv og av kjæresten min. Jeg elsket ikke meg selv og da kan man heller ikke elske noen andre. Jeg hadde ingen relasjon til familien min og pratet nesten ikke med venner.
31 oktober 2014.
En krangel eskalerte så mye at jeg ble kastet i en vegg og besvimte. Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette slik lenger. Jeg gikk ut for å drikke den kvelden, for å døyve smerten jeg egentlig ikke kjente lenger. Drinkene gjorde meg dårlig, ukjent for meg på det tidspunktet; jeg var gravid. Jeg våknet neste morning, følte meg syk og lurte på hvordan to drinker kunne gjøre meg så fyllesyk. Tanken på graviditet slo meg, men jeg tenkte ikke veldig alvorlig på det.
Dagene gikk og følelsen av graviditet ble sterkere. Jeg kjøpte en test bare for å forsikre meg om at jeg ikke var gravid siden jeg skulle ut og drikke samme kveld. Jeg tok testen så nonchalant at jeg knapt konsentrerte meg.
Mens jeg trykket på telefonen lyste resultatet mot meg. Faen. Jeg sank sammen på knærne og begynte å hulke. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og ærlig talt trodde jeg at testen viste feil. Tre tester senere var jeg sikker, jeg var gravid.
Jeg sluttet med alt det øyeblikket. Jeg begynte å spise sunn mat. Jeg begynte på skolen igjen. Jeg fikk en bedre jobb. Jeg flyttet til et bedre nabolag. Jeg holdt meg unna faren hennes så mye som mulig. Den dagen endret livet mitt så mye, og jeg er så takknemlig.
Min mor er nå min beste venn. Jeg har gode venner til å støtte meg. Jeg har en relasjon til Gud. Jeg respekter og elsker meg selv. Det har ikke vært en eneste dag jeg ikke har sett sønnen min siden jeg ble gravid igjen. Tanken om hva som er gøy en fredagskveld har endret seg til å være det å danse rundt kjøkkenbordet sammen med ungene mine, mens jeg baker kaker.
Krype sammen i sengen sammen med mine to nydelige unger og se Space Jam om og om igjen. Jeg har blitt spurt om hvorfor sønnen min ikke endret livet mitt på samme måte som datteren min gjorde. Han forandret livet mitt, han gjorde meg til en mor. Men jeg visste ikke hvem jeg var eller hva jeg ville fordi jeg var så uerfaren i livet.
Jeg har forsøkt å leve «party-livet» nå og jeg vil aldri gjøre det igjen. Ingenting føles bedre enn å våkne opp sammen med barna mine og ingenting føles verre enn å våkne fyllesyk, uten dem. De er alt for meg og jeg er takknemlig for begge to.
Jeg har gjort feile ting i livet, jeg er ikke perfekt. Men jeg kan garantere deg at jeg vil aldri gå glipp av en dag med barna mine noensinne igjen. Tusen takk 1 november 2014, for å ha forandret livet mitt til det bedre, faktisk til det BESTE. Takk Gud og takk til alle mine venner og familie som har holdt ut med meg gjennom alt. Dere har vært der for meg når jeg ikke fortjente det.
For et år siden var jeg en tapt, redd og planløs liten jente. I dag er jeg en sterk, motivert, glad DAME og MOR ❤️
Vi gjør alle tabber og feilgrep i livet. Det er hvordan vi velger å takle tabbene som betyr noe. Del om du er enig.
Foto og kilde: Facebook