Dan Åsen Hansen 
Hun trodde det skulle bli en stille kveld på vakt, politibetjent Tori DelliCarpani, da hun den 25. desember for to år siden skulle patruljere i den amerikanske byen San Jose i California. Som så ofte før pleide folk flest å være hjemme og hygge seg med familien og god mat, men ikke denne kvelden. Da skjedde noe hun aldri vil komme til å glemme.
Noe så grusomt at hun valgte å skrive om det på Facebook, om ikke annet enn i håp om at det ikke skal skje igjen.
Tori DelliCarpani var en av de første til et ulykkessted, hvor en 25 år gammel kvinne kjørte i beruset tilstand, og kolliderte med en møtende bil. I den møtende bilen satt et ektepar og deres 14 år gamle sønn, Andrew Nguyen, som omkom i sammenstøtet.
Den 25 år gamle kvinnen etterlot seg en datter på fem.
Hendelsen gikk så inn på DelliCarpini at i tillegg til å skrive et innlegg på Facebook samlet hun og 11 kollegaer en stor bukett med blomster og kort, som de kjørte over til den sørgende familien med.
Ønsker å sette fokus på temaet
Men det er DelliCarpanis ord på nettet som rørte flest. Hun delte innlegget for å sette fokus på hvor farlig det er å kjøre bil når man har drukket. Et innlegg som umiddelbart gikk viralt og høster stor heder for hennes ærlighet.
«I kveld var jeg en del av det EKTE San Jose Politiet – og et menneske bak skiltet, her er hvorfor. Vi oppfatter alle ting forskjellig, og vi ser ofte det verste i folk», skriver hun.
«Vi responderte til en dobbel fatal kollisjon hvor en 14 år gammel uskyldig gutt mistet livet på grunn av en fyllekjører, etterlyst for tidligere kjøring i beruset tilstand.
Vi så vraket, bildelene, ambulansearbeidernes og brannvesenets kamp for å redde livet til de involverte.
Vi så de bevisste, pustende, men sårede, foreldrene, og måtte holde dem vekk fra barnet sitt så han kunne få den medisinske behandlingen han trengte. Dessverre er vi de første som får det å vite det når noen bukker under for skadene sine.
Ingen foreldre skulle være nødt til å begrave barnet sitt. Denne kollisjonen plaget meg.
Alle ulykker hvor liv går tapt går inn på meg, men denne gjorde spesielt vondt i hjertet.
Denne familien mistet sin sønn i noe som IKKE hadde behøvd å skje.
I kveld, før skiftet begynte, kjøpte jeg en enkel kurv med hvite blomster og et kort til familien. Hver enkelt politibetjent som var på stedet skrev under og ble med for å støtte familien. Hvorfor? Fordi vi følte med dem i deres tap. Vi bryr oss.
Vi kjørte alle 11 til familiens hus og parkerte i gaten utenfor. Så gikk vi opp og ringte på.
Et familiemedlem åpnet omsider døren. De hadde blitt plaget av media siden ulykken. Han var målløs, og inviterte oss inn i huset. Han skyndte seg å lukke døren bak oss.
Mens vi sto rundt spisebordet kom guttens far ned trappen, stadig preget av skadene han fikk i ulykken.
Hans kone ble ovenpå. Hun hadde fortsatt for mange smerter til å bevege seg. Vi ga ham blomstene og kortet. De kunne ikke tro vi kom for å besøke dem, i hvert fall ikke så mange av oss.
Mens vi sto der la jeg merke til en ting – alle sønnens julegaver lå i en stabel på et bord. Gaver jeg er sikker på han hadde vel fortjent – og som han sikkert skulle åpne litt senere samme dag som ulykken skjedde.
Faren og onkelen insisterte på vi skulle samle oss for et bilde. Et bilde jeg ikke ønsket å være en del av, men likevel ble. Det samme gjorde mine kollegaer.
Jeg håper bare ikke det minner familien for mye om all den smerte og sorg som vil komme, men heller berolige dem, støtte dem.
Da vi skulle forlate huset tok faren og onkelen oss alle i hånden og takket oss for besøket.
Jeg poster ikke dette for oppmerksomhet eller berømmelse, men simpelthen for å si dette; det er ikke bare andre sjåfører og passasjerer som blir berørte. Det er ikke bare familie og venner, ikke bare mødre, døtre, fedre og sønner, det er alle. Ambulansearbeidere, brannvesen og politi.
Ikke drikk og kjør. Konsekvensen er enorm. Ha en sjåfør, ring en drosje, sov i bilen, hos en venn, ring din mor, faen heller, ring politiet.
Jeg vil heller kjøre deg hjem enn å føle det som jeg og kollegaene mine følte den julen.
Denne familien blir aldri den samme igjen. Jeg kan bare håpe de har nok kjærlighet og støtte fra venner og familie til å komme seg gjennom denne tragedien.
Hvil i fred, lille gutt. Du vil aldri bli glemt …
—Officer Tori DelliCarpini
Vi takker Tori DelliCarpini for hennes åpenhet omkring de følelsene vi forstår hun og kollegaene hennes må ha hatt etter denne forferdelige ulykken. Og vi takker henne for hennes åpenhet for å unngå noe liknende skal skje igjen. Del artikkelen for å sette fokus på dette!