Anne C. Olsen 
Josefin Skaring er kun 18 år gammel. På skuldrene hennes hviler et ansvar som er totalt fremmed for de fleste av hennes jevnaldrende.
Det er et år siden Josefins far, Ola, fikk demensdiagnosen. Det var en beskjed som forandret livet til både far og datter.
Josefin går på videregående skole i Malmö. Her studerer hun motedesign – og drømmen er å en dag jobbe som designer. Hun og faren Ola bor alene i Trelleborg.
18-åringen prøver å leve som vanlig, med skole og venner, men mye endret seg da faren Ola fikk diagnosen vaskulær demens.
– Jeg trodde det var verdens undergang, at pappa skulle glemme meg og navnet mitt. Han er min beste venn. Men nå har jeg blitt vant til det fordi demensen hans utvikler seg ganske sakte, sier Josefin Skaring til den svenske kringkasteren Sveriges Television (SVT).
Ola får bistand fra hjemmesykepleien, slik at han og Josefin får hjelp til å holde huset i stand og lage mat. Men Josefin vil være mest mulig sammen med faren og gjøre ting som forbedrer livskvaliteten hans.
– Hun er selve lyset i tunnelen. Bare det at hun er her og trenger meg, er nok til at jeg kan fortsette å kjempe. Jeg må bli til hun er ferdig med videregående, og da kan jeg slippe taket, sier Ola Skaring til Sveriges Television.
18-åringen kjenner samtidig på en tung tanke rundt farens diagnose:
– Jeg trodde det var verdens undergang, at pappa skulle glemme meg. Han er min beste venn, forteller Josefin om hvordan hun reagerte da de fikk den tunge beskjeden om at pappa Ola hadde demens.
Når reporteren spør om det er vanskelig å orke denne situasjonen medgir Josefin at det er tøft.
– Jeg har jo mine vanlige tenåringsproblemer, og så kommer jeg hjem her og har andre ting som jeg også må tenke på.