Eivind Skår Ertesvåg 
Hver eneste desember skjer det samme. En liten pakke dukker opp på en brodert nisse, sydd av mormor for mange år siden. Og selv om hun nå bor i egen leilighet, betaler forsikringer og tar klesvaska selv, gleder 23-åringen seg like intenst som da hun var fem.
Det er bare én ting som har endret seg: Hun vet at det ikke er nissen som kommer om natten. Det er foreldrene. Men tradisjonen lever – og det gjør barndommens magi også.
– Kommer nissen på besøk i år? spurte hun litt sjenert da hun besøkte foreldrene dagen før første søndag i advent.
Det gjorde den selvfølgelig.
Og akkurat som så mange andre unge voksne kjenner hun på det litt pinlige og samtidig veldig trygge i å ikke være helt ferdig med barndommen ennå.
En tradisjon som nekter å slippe taket
Adventsgavene har fulgt henne siden hennes aller første jul, hengende på den lille nissen som alltid blir tatt frem når desember starter.
I dag er hun en av mange unge voksne som fortsatt får et økonomisk puff hjemmefra. Ifølge en Wilke-undersøkelse gjort for Sydbank får 56 prosent av 22–25-åringer hjelp fra foreldrene – alt fra abonnementer til mat, små gaver eller et fullt kjøleskap når de er innom.
Det er kjærlighetsspråket i familien hennes. Noen ganger står det en flaske olivenolje på plassen hennes ved spisebordet. Andre ganger en pakke hudpleie hun aldri ville prioritert selv. Små tegn på omsorg – og små påminnelser om at hun ikke har vokst seg bort ennå.
Er det unaturlig å holde fast i barndommen?
Mange unge i dag beskrives som «curlingbarna» som glir inn i voksenlivet sakte, men sikkert – og noen ganger motvillig. Terskelen for når man “blir voksen” er høyere enn før, forklarer forskere.
I en DR-artikkel sier lektor Torben Bechmann Jensen ved Københavns Universitet:
– Det er uattraktivt å bli voksen. Det er ikke lenger et mål.
Det er en generasjon som fikk mobil i hånden tidlig, men som likevel henger litt ekstra fast i tryggheten til foreldrene. Et sted mellom barndommens ufarlige boble og voksenlivets krav.
Når stopper adventsgavene egentlig?
Etter litt skamfølelse og en voksende nysgjerrighet tok hun telefonen og ringte moren for å spørre: Når slutter dette egentlig?
Moren lo – varmt og litt ertende – før hun svarte:
– Inntil det kanskje blir noen andre enn deg å skjemme bort.
Altså: Når det kommer barnebarn.
Det er også det svaret hun hører oftest når hun spør folk som er eldre enn henne om når de egentlig følte seg voksne for første gang. Kanskje skjer det når man får ansvar for en ny, liten menneskekropp.
Men der er hun ikke ennå. Hun står midt i mellom. Ikke helt voksen – ikke helt barn.
Akkurat der de fleste av oss befinner oss i mange år.
Og derfor har hun tatt et valg: Hun skal nyte adventsgavene litt til. Uten dårlig samvittighet. Uten å skamme seg. For hvem har hastverk med å vokse opp?
Kilde: Woman
