Hjem Familie – 5 ting jeg lærte da jeg kun sa ‹‹ja›› til datteren min i 24 timer

– 5 ting jeg lærte da jeg kun sa ‹‹ja›› til datteren min i 24 timer

«Hun brukte dagen på å fylle hjertet sitt, ikke lekekassen».

I forrige uke kom 6-åringen min hjem etter at hun hadde vært på besøk hos bestemor. Da hadde hun «en god idé» lysende ut av øynene sine. 

«Hei, mamma! Jeg så på Disney Junior og der var det noen barn som snakket om å ha en ja-dag. Det er en dag hvor foreldrene sier «ja!» til alt barna spør om! Kan vi gjøre det samme? Kan vi ha en ja-dag?»

Det første jeg tenkte på da hun spurte var; «dette er grunnen til at vi ikke har kabel-TV». 

Det andre jeg tenkte på var; «hvorfor ikke». 

Vi bestemte oss for at ønsket hennes også måtte gjelde for lillesøsteren, som ikke forstår konseptet, men som kom til å synes det er kjempegøy. Deretter bestemte vi oss for fire regler: Ingen reiser mer enn en time fra hjembyen, ingen permant hårfarge, ingen kjøp over 25 dollar (208 kroner) og ingenting som kunne skade oss eller noen andre. Til slutt bestemte vi oss for en dato da eksperimentet skulle gjennomføres. 

Jeg skriver dette dagen etter «ja-dagen», og jeg er helt utslitt. Jeg skulle ha gått på et slags avansert vitaminregime uken før «ja-dagen». Men ser man bort i fra at jeg er utslitt, så må jeg si at barnet og hennes lille, men store idé minnet meg om noen ting min trøtte mammahjerne hadde glemt det siste året. 

1. Barna min er ikke små monstre som er ute etter meg 

Hør her, jeg vet det høres litt dramatisk ut, men noen ganger føles det slik. Og jeg har snille unger. Lettvinte unger. «Tar-vare-på-seg-selv-og-takker-for-maten-unger». Men fortsatt.

Det er dager hvor jeg føler at jeg tar på meg en rustning før jeg starter dagen som mamme. Det er fordi det noen ganger føles som det er meg mot dem. Det er oppdragelsen jeg må gjøre som kjemper mot vandrende sinn og raske føtter. Et rent us mot klisset fingre. Leggetid mot evigvarende spørsmål om «fem minutter til». 

Retten til å si «nei» er et av mine sikreste våpen for å holde slottet stående, beskytte mitt terretorium og for å ikke bli overkjørt av horden. Du tenker sikkert; «du har to barn, Meg! Det er ikke en horde». Vel, det kan diskuteres. 3-åringen min når hun ikke har fått en lur eller 6-åringen når hun har lavt blodsukker. Stol på meg, de er en horde. 

Foto: Privat

Likevel startet jeg «ja-dagen» med ro. Det var fordi jeg visste at vi var sammen om det. Jeg skulle bli med dem i stedet for å gjete dem. Og det var fantastisk. Vi snakket og vi lo mer enn vi hadde gjort på flere måneder.  Et sted mellom første innkjøp av smultringer og siste film vi leide, ble jeg minnet på at vi et lag, i like stor grad som vi er mor og barn. Det er en tid for begge sider av vårt forhold, selv om de ikke alltid kan samkjøres. 

2. Det barna våre egentlig vil er ofte utrolig fint

Selvfølgelig er var det noen ønsker som ikke overrasket meg i det hele tatt – innkjøp av smultringer, skuling av skolen og lunsj på en fast food-restaurant.

Men hun kom også med ønsker som var enkle og supersøte – som å kjøre opp i dalen så vi kunne se det lille av snøen som var igjen, kjøpe favorittgodteriet til lillesøsteren og lage et superheltkostyme av papir. 

Det mest overraskende var alt hun ikke spurte om – det var ikke et eneste spørsmål om å få en leke. Nesten alt hun ville ha var en opplevelse, som oftest noe som involverte både meg og lillesøsteren. 

Hun brukte dagen på å fylle hjertet sitt, ikke lekekassen. Når var sist gang jeg brukte en dag på å fylle hjertet mitt i stedet for Intagram-kontoen eller drømme om et rent hus samtidig som jeg kun tenket på hva jeg burde få gjort. 

3. Du må ikke alltid si nei 

Hør her, jeg var nybegynner. Jeg hadde aldri gjort dette før. 6-åringen min som tar alt bokstavelig husket alle de fire reglene og kom med et par umulige ønsker, men som aldri brøt reglene. Min personlige favoritt var når hun spurte om hun og søsteren kunne tegne på veggen med tusj.

Jeg ville ikke bryte kontrakten vår og sa, «eh, nja». Men jeg ville ikke ha 32 forskjellige gjenskapelser av figuren Baymax over hele de nymalte veggene. 

Så vi snakket om det. Vi diskuterte det faktum at det var en halv-permanent avgjørelse. At hun kanskje ikke engang kom til å like figurene fra «Big hero 6» om et par uker. 

Jeg synes det var flott at hun ønsket å dekorere rommet sitt, så derfor måtte jeg finne en bedre løsning slik at hun kunne gjøre det. 

Hennes løsning var tape industritape på veggen slik at hun kunne tegne på det og erstatte det som hun ville. Ærlig talt håper jeg at tatoveringsdiskusjonen som kan dukke opp om ti år går like bra.

Hun trengte ikke at jeg sa nei. Hun trengte bare at jeg lot henne forstå hvorfor det ikke var lurt og snakke med henne for å finne en løsning. Vi ble partnere og vårt potensial sammen var så mye større enn vårt potensiale hver for oss.  

4. Å si «ja» har også sine negative sider 

Det å skulle si ja skapte ikke så mye rot og kaos som jeg hadde trodd. Mens jeg så henne bestemme seg for hva hun skulle spørre om, så jeg også hva hun bestemte seg for å slitte.

«Ja-dagen» kommer en gang i året. Hun måtte velge hva som var viktig for henne. Dette var en læring jeg hadde nektet henne med alle mine «nei» og bedrevitende kommentarer. Hun var tvunget til å veie det hun hadde litt lyst til opp mot det hun hadde VELDIG lyst til. 

Det var fascinerende og hjerteskjærende å se hvordan hun bestemte hvilke ønsker hun måtte legge i fra seg. Hun ville at hver eneste ja skulle telle, så hun behandlet hvert ønske med omsorg. 

Jeg håper det er en lærdom hun tar med seg videre når hun blir eldre. For mye av det å være kvinne – fra maten vi spiser til klærne vi har på oss og hvordan vi bruker tiden vår – er motivert av ordet «nei».

Vi setter søkelyset på hva vi skal kutte ut i stedet for det vi bør omfavne. Når armene dine er fulle av de riktige «ja-ene», er det ingen rom for selvdestruktive «nei». 

Og til slutt: 

5. Å si «ja» kan vise en forståelse for menneskeverd

Der det en tid og et sted for «nei»? Selvfølgelig er det det. Nesten hver eneste time, hver eneste dag dukker det opp et legitimt negativt svar. Og det er viktig å lære våre barn (og oss selv) at mens det riktige «ja»-et kan flytte oss i riktig retning, kan det feile «ja»-et sette oss et steg bakover.

Når det er sagt, jeg begynner endelig å forstå hvor stor makt et «ja» har. 

Jeg så hvordan det fylte min lille pike med forståelse og en følelse av styrke. Det er en fantastisk ting å vite at man fortjener et «ja» nå og da. 

Vi burde gjøre det oftere – fordi vi fortjener det. 

Den fine dagen endte godt. Badetid og aftenbønn og til slutte et siste spørsmål da jeg brettet dynen over henne: 

«Mamma, kan vi si ja igjen snart?». 

Ja. Ja, det kan vi! 

Teksten er oversatt med tillatelse fra Megan Conley og er oversatt til norsk av Marianne Lein Moe. 

Innlegget ble først publisert på Megans blogg og Huffington Post.

Solsialnytt har siden 2014 gitt deg de mest engasjerende historiene i Norge. Hovedfokuset vårt er å gi deg positive historier. 

@Erte Media AS

Redaksjon

Ansvarlig redaktør:

Eivind Skår Ertesvåg

 

Kontakt Sosialnytt:

kontakt@sosialnytt.com