Anne C. Olsen 
Jan Glazewski gravde opp sølvskatten som ble gravlagt da familien hans flyktet fra andre verdenskrig ved å bruke et skattekart tegnet av hans egen far, Gustaw.
I 1939 var Polen en slagmark. På den ene siden rykket nazistene frem, og på den andre siden sto Stalins sovjetisk hær. Familien Glazewski, som bodde på et gods, befant seg mellom to fronter. De skjønte at her var det best å bare komme seg unna både nazister og stalinister. Før familien flyktet gravde de ned det de hadde av gull og sølv.
Jans bestefar, Adam Glazewski, bosatte seg i den ukrainske byen Lviv, rundt 70 kilometer fra grensen til Polen. Men med historiens gang ble Adams fire sønner spredt til alle verdenshjørner. Jans egen far, Gustaw, hadde kjempet for de allierte under krigen. Han og familien endte opp i Sør-Afrika.
Og med dem til Sør-Afrika var også anektdoten om den nedgravde skatten utenfor familiegodset.
– Min far begynte å bli gammel, og jeg måtte etter hvert mase på ham. Jeg sa «vær så snill å tegne et kart til meg slik at jeg kanskje en dag kan dra til eiendommen og se etter det». Han ga meg et kartet i 1989. Tegnet etter hukommelsen 50 år etter at han dro. I tillegg skrev han ned noen instruksjoner, forteller Jan Glazewski til den britiske avisa the Mirror.
– Den siste setningen i disse instruksjonene var «du må finne sølvet vårt og våpenetskjoldet mitt». Da jeg leste det, ble det som en ordre, og jeg ble veldig følelsesmessig engasjert i å oppfylle denne drømmen, sier Jan.
Gustaw døde i 1991. Dette var det samme året som Ukraina fikk sin uavhengighet. Det skulle imidlertid gå ytterligere 10 år før Jan for første gang besøkte det som tidligere var familiens gods.
Det var først i 2019 Jan begynte søket. Den nå pensjonerte professoren er ærlig på at det virket som en nesten umulig oppgave.
Jan beskriver det hele som jakten på nåla i høystakken.
– På dette kartet tegnet han hvor den opprinnelige herregården lå – den ble forresten ødelagt av russerne, men vi klarte å finne grunnmuren. Men så gikk det en stiplet linje på tvers av en dyrket mark. I dag er det bare busk og kratt der. Det var rundt 100 meter vi skulle gå, og deretter skulle vi ned en skråning, forklarer Jan.
Terrenget der i dag er naturlig nok et helt annet enn da familien flyktet i 1939.
– Instruksjonene hans sa videre at «der skogen begynner, må du grave etter sølvet vårt.» Men 80 år senere, som var da jeg var der, da vet man ikke om skogen har trukket seg tilbake eller kommet opp skråningen, forteller Jan.
Dessuten anså han også muligheten for at noen allerede hadde gravd opp skatten som ganske stor.
– Folkene som jobbet der ville jo oppdage at alt sølvet var fjernet, og dermed sette sammen to og to. Derfra ville det ikke være vanskelig å gått ned skråningen og finne skatten, sier Jan.
Han ville likevel gi skattejakten et forsøk. Sammen med niesen Layla og to metalldetektorer klarte de – mot alle odds – å oppfylle den siste instruksjonen.
Da Jan og Layla gikk og søkte, følte han instinktivt at faren og onklene neppe ville ha gått for langt nedover skråningen, hvor det ble brattere og mer gjengrodd. Og metalldetektoren ga ham rett i sine antagelser: Plutselig begynte den å pipe.
– Jeg var veldig, veldig emosjonell, forteller Jan om det spesielle øyeblikket.
Noen av gjenstandene Jan og Layla fant, hadde blitt pakket bort av Jans mor. Hun gikk bort da Jan bare var syv år gammel.