Eivind Skår Ertesvåg 
Det har alltid vært en stor debatt i forhold til om foreldre skal sove med barna sine eller ikke.
Før i tiden brukte man gjerne «skrikemetoden». Bare la barnet skrike, det får sterke stemmebånd og blir tilslutt utmattet. Oppfatningen var ikke uvanlig. I dag vet vi at barn ikke har godt av dette. Men det hersker fremdeles stor uenighet i forhold til om man bør la barna sovne alene i sengen, eller om foreldrene skal ligge der.
En som har en sterk mening om dette emnet er Wendy Wisner. Hun har skrevet en artikkel for Scarymommy, som er gjengitt nedenfor.
Jeg sover med barna mine
Jeg har tilbrakt ca 7 milliarder timer av livet mitt i mørket ved siden av et urolig, søvnløst barn, og bedt til gudene om at barnet mitt snart skal sovne.
Når det har vært på det tøffeste, har jeg gjemt meg under dynen med telefonen min på den mørkeste innstillingen, scrollet gjennom Facebook og satset på at barnet ikke merker hva jeg gjør.
Andre netter, er det ikke like gale. Faktisk, noen ganger er det rett og slett vakkert.
Ligge der mens barna mine er på vei inn i drømmeland kan være både magisk og intimt, akkurat slik som jeg så for meg foreldrerollen før jeg fikk barn.
Noen ganger, i mørket, vil barna mine stryke seg mot meg, og jeg får en duft av deres søte hår, føler de varme kinnene mot nakken min, og kjenner deres små hjerter slå vilt. Med takknemlighet kan jeg i slike situasjoner få tårer i øynene.
Hvorfor ikke?
Jeg hadde hørt alle argumentene om hvorfor det å ligge med barna dine til de sovner, er en dårlig vane. Det er en slags vane som du blir formant om å bryte mens barnet fremdeles er baby.
Illustrasjonfoto fra Pixabay
Men, hva om du aldri bryter denne vanen? Hva du vugger eller ligger i sengen med barnet ditt hver natt? Når de blir eldre, vil de ikke da også ha behov for at du sitter der å holder dem i hånden til de sovner?
Og videre, når de blir enda eldre; hva om de fremdeles spør deg om å ligge i sengen til de sovner?
LES OGSÅ: Hun har 6 barn, og huset er alltid ryddig. Slik gjør hun det
Da kan man spørre seg selv: Vil de noen gang lære å finne roen på egenhånd? Vil de noen gang klare å sovne uten at du er der? Vil du ikke skape et menneske som aldri vil lære å fungere i verden uten deg?
Jeg ligger meg i sengen sammen med barna fordi…..
Jeg mener ikke at alle foreldre skal ligge seng i sengen med barna hver natt. Det er mange måter å oppdra et barn på. Og dette er på ingen måte fasiten for å få et selvsikkert og trygt barn. Men jeg vet også at det ikke er noen grunn til at dette ikke skal kunne fungere for noen familier, og bare fordi du tillater barnet å ha denne vanen, vil det ikke si at barnet ikke vil klare å tilpasse seg en tilværelse uten deg, eller at de aldri vil lære å sovne på egenhånd.
Illustrasjonfoto fra Pixabay
Jeg ligger meg i sengen sammen med barna fordi de ønsker det. Fordi vi alltid har gjort det. Og de 10-20 minuttene det tar før de sovner, er bare en ørliten del av tiden min, men det betyr hele verden for barna mine.
Jeg ligger meg i sengen deres fordi det er sjelden vi har øyeblikk og tid til nærhet og stillhet sammen, slik som det er rett før man sovner. Hverdagen er hektisk og fylt med skole, jobb, barnehage, måltider, lekser og andre forpliktelser.
Jeg vet at det ikke er lenge før barna blir så stor at de ikke ønsker meg der. Jeg vet at dagene hvor jeg er verdens viktigste person for dem, blir færre og færre.
Så dersom du også ligger i sengen med barna dine til de sovner, eller lar de komme inn i din seng om natten, ikke skam deg! Å gi ekstra trygghet og nærhet til barn burde ikke være noe vi som foreldre er redd for…