Eivind Skår Ertesvåg 
Aksel Lund Svindal har tidligere gitt ut selvbiografien «Større enn meg». Der forteller han åpent om tapet og sorgen etter moren og broren.
«Senvinteren 1991 fikk vi vite at mamma var gravid. Simen og jeg skulle få en lillebror, og vi skulle bli en familie på fem», skriver Aksel i boken sin. Teksten er gjengitt av VG.
Aksel var bare åtte år denne høsten, da moren Ina skulle føde sitt tredje barn.
«En morgen vi våknet, var ikke mamma og pappa der. Vannet hadde gått i løpet av natten, mamma og pappa hadde dratt til sykehuset, og farmor og farfar hadde kommet for å passe på oss. Da vi kom til sykehuset dagen etter, var mamma død. Noe hadde skjedd under fødselen.
Hun hadde fått noe som heter fostervannsemboli. Det er akutt livstruende. Bare en håndfull kvinner får det i Norge hvert år. Trykket i livmoren gjør at fostervannet presset over i morens blodsirkulasjon, og det var det som skjedde med mamma», skriver Aksel videre.
Broren døde halvannet år etter
Boken har Aksel skrevet sammen med medforfatter Torbjørn Ekelund.
«Det var 24. oktober 1991. Istedenfor å bli en familie på fem ble vi en familie på tre. Jeg var bare åtte år gammel. Det var en rar tid. Jeg husker den ikke som en vanlig sekvens av hendelser, dager som fulgte etter hverandre, mer som et mørkt altoverskyggende alvor», skriver Aksel.
Broren Inar, døde ett og et halvt år etter moren.
Husker henne som en følelse
«Mye er uklart, men noen ting husker jeg godt. Sånn er det med mamma også. Jeg kan se på bilder av henne, og der er hun akkurat som hun så ut den gangen. Men hvis jeg lukker øynene og forsøker å se henne foran meg, er det vanskeligere. Jeg skulle ønske jeg husket mer, hvordan hun var, og ting hun sa. Jeg husker henne som en følelse. Et nærvær, kanskje. En form for trygghet.»
En sterk og gripende historie fra Aksel Lund Svindal. Han setter ord på følelsene mange som har mistet noen i ung alder bærer på.