in

Alenemødre som kjemper…RESPEKT.

Pappa ble gal

Pappa ble gal.

Dagen da foreldrene mine gikk fra hverandre er for alltid risset inn i minnet mitt.

Jeg og min far endte i en stor krangel.


Jeg, mamma og min lillebror dro fordi pappa ble gal.

Vi bodde på et hotell den natten.

Når vi kom tilbake neste dag hadde pappa skiftet ut låsen til huset.

Jeg så min mor be om nåde gjennom døren. Hun ville inn for å hente klærne og tingene våre.

Han slapp oss ikke inn.

Vi kom tilbake senere den samme dagen med politieskorte.

Jeg glemmer aldri når politiet gav meg en svart bag og sa at jeg hadde 10 minutter på å finne de viktigste tingene mine.

Jeg fylte baggen med så mye klær jeg fikk plass til. Dette var den siste gangen jeg satt fot i huset jeg vokste opp i.

Vi hadde ingenting.

Ingen sportspokaler. Ingen av baseballkortene mine. Ingen av lekene mine. Jeg måtte til og med gå fra skilpadden min.

Jeg, mamma og min lillebror flyttet inn i en liten leilighet og hadde egentlig ingenting.

Folk fra kirken kom med gryter, sofa, senger og mat til oss.

Pappa hadde tømt bankkontoen og mamma hadde bokstavelig talt bare de pengene som lå i lommen hennes.

 

Ikke en eneste ting kunne hun gjøre med det.

Ingen familie å støtte seg til. Ingen som hjalp til utenom noen fremmede fra kirken.

Først når jeg selv har blitt eneforsørger forstår jeg noe av det mamma må ha gått igjennom.

Når jeg var liten forsto jeg nok ikke alt strevet og kampen hun gjennomgikk for meg og min bror.

 

Mamma gjorde alt hun kunne.

Hun strevde.

Hun jobbet ræven av seg slik at vi skulle klare oss.

Hun gjorde alt hun kunne for at vi skulle få det vi ville.

Men det skal jeg si deg, hun jobbet.

Hardt.

Fremdeles forstår jeg ikke hvordan hun klarte det.

Til tider kan jeg ikke fatte at hun ikke kastet inn håndkleet.

Det hadde jeg gjort.

 

Mamma ga aldri opp.

Jeg husker talløse netter hvor jeg gikk forbi soverommet hennes og kikket inn. Hun satt på knær og ba.

Jeg kan bare forestille meg hvordan samtalene mellom henne og Gud var.

Jeg kan bare forestille  meg mengden tårer som har rent nedover denne søte kvinnens ansikt mens hun tryglet Gud om en liten pause.

Jeg har opplevd intens smerte i min oppvekst.

Jeg har satt spørsmål ved mange ting, men denne single moren med to gutter ga aldri opp.

Ikke en eneste gang ga hun opp.

 

Servitrisen

I kveld var jeg og min sønn på en liten kinesisk restaurant som vi elsker, det var en ny servitrise der.

Hun stakk ut som en sår tommel.

Eierne er kinesisk. Alle som jobber der er kinesisk.

Og så denne lille hvite servitrisen.

Hun var absolutt fantastisk og ga stadige komplementer til min sønn for hans manerer.

Vi spiste opp middagen.

Gjennom høflighetsprat og vannpåfylling fikk jeg følelsen av at denne alenemoren ikke egentlig ville være der. Hun måtte være der, og hun gjorde sitt beste for å smile hele tiden.

Det rev hjertet mitt ut.

 

Som min mor

Jeg tenkte på moren min, jeg så det samme strevet i denne kvinnen som jeg så i min mor.

En alenemor.

Kanskje selvvalgt. Kanskje ikke.

Jobbet en onsdagkveld for å sikre at hun kan sette mat på bordet og sko på bena til barna.

Ikke for karrière. Ikke for status.

For å leve.

For forhåpentligvis kunne gi barna de tingene de trenger, som setter et smil på ansiktene deres.

 

Empati

Jeg følte empati for henne.

Jeg følte smerten hennes.

Jeg fortsatte å tenke på mamma og hvor vanskelig det er for alenemødre å både kombinere det å være husmor og forsørger.

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må være for noen mødre.

Jeg vet at det jeg gir i tips ikke betaler regningene hennes. Jeg vet at det jeg tipser ikke betaler barnas tannregulering. Jeg vet at tipset mitt ikke vil fylle kjøleskapet.

Men jeg håper at jeg i kveld på en eller annen måte klarte å få henne til å smile. At hun gikk hjem til sine barn, litt gladere enn hun var da hun forlot dem.

Jeg kjenner ikke hele hennes historie.

Jeg trenger ikke det.

 

Vi lærer

I kveld følte jeg at kanskje et sted der på veien så gjorde noen noe lignende for mamma, og det var grunnen til at hun klarte å holde det gående.

Jeg vet ikke.

Jeg får aldri vite.

Men jeg vet dette.

Jeg har blitt velsignet med en mamma som har gjort alt for meg.

Hun har vist meg hvordan man slår tilbake når det er tøft.

Hun har vist meg hva arbeid og innsats er.

 

Barna følger med

Jeg håper denne lille gesten fra meg og min sønn har lyst opp livet til denne servitrisen. I hvert fall litt. Slik at hun kan våkne i morgen å være klar til kamp.

Alenemødre som kjemper…RESPEKT.

Du er nydelig og barna dine vil lære av slitet ditt. De følger med på deg.

Akkurat som jeg fulgte med på mamma.

Mamma jeg elsker deg.

Du er min helt.

Historie: Sean Whalen. Vil du ha din historie publisert på Sosialnytt? Send en mail med historie/bilder til [email protected]

Lik oss på Facebook
Følg oss på Instagram

mobbing

Mobberne ble stille når Tessan tok ansvar!

frysninger

Han står og hører på vennen spille piano. Plutselig gjør han noe som gir oss frysninger!