in

Vår aller siste påskeaften

Der stoppet taxien.

Jeg så den tynne, slitne skikkelsen din vakle ut av bilen. Med oksygen på slep. Den store, sterke mannen jeg kjente så så liten og ubeskyttet ut der ute på fortauet. Du hadde krefter nok til å komme hjem på et påskebesøk. Det var selveste påskeaften. Med tilrettelegging og permisjon fra lindrende enhet i kommunen, var det mulig.

Spenningen var stor da du kom inn døra, men pusten din var skremmende. Det var en stor påkjenning for deg å gå fra taxien til inngangsdøra. Men nå var du her. Endelig. Hjemme.

Jeg kan ikke lenger huske hva påskemåltidet var, bare at du klarte å få i deg 5 biter av maten før du gikk fra bordet og unnskyldte deg.

Jeg ser på den gufne fargen i ansiktet ditt, der du hviler deg på sofaen. Det er ikke lenge igjen nå. Det vet vi begge to. Vi forstår at dette er din siste tur hjem, men det snakker vi ikke om. Det er jo påskeaften, vi skal hygge oss.

Du forstår det nok bedre enn meg… Øynene dine vandrer fra vegg til vegg, du ser deg ikke rundt på vanlig vis, det er som om du memorerer, for du vet at du ser for siste gang. Bilder på veggene av bryllup, barn og barnebarn. Maleriet gitt deg i æresgave. Møblene du har snekret og skrudd sammen. Hjemmet du har bygd opp. Jeg tror veggene snakket til deg, men bare du kunne høre det.

Du var sliten og ville sove, og jeg lå ved siden av og lyttet. Konsentrerte meg om å klare slappe av. Her var det ingen alarm i veggen å trekke i…

Til ettermiddagskaffen hadde du en egen tyngde. Et fokus som var fremmed. Alt praktisk ved de typiske «mannsdomenene» skulle læres bort. Dine rutiner og ansvarsoppgaver ble gitt videre. En slags opplæring for å mestre ivaretakelse av dine ting, uten deg. Du ville sikre deg at jeg ikke støtte på for mange problemer i lys av alt jeg ikke kunne.

Foto: SocialShorthand

Dernest ville du på «furterommet». For å ikke virke kontrollerende gav jeg deg rom til det, ville ikke mase eller spørre hva du skulle. Men tenkte, «Hva kan være så fordømt viktig at du prioriterer data og lukket rom nå?»

Først i ettertid fant jeg ut at du forberedte og organiserte noen aller siste ting, i din største kjærlighet for meg. Du visste så altfor godt. Dette var din siste mulighet.

Jeg har mange ganger lurt på, eller angret for, at jeg var så praktisk den dagen. Praktisk og korrekt tilstede. Jeg skulle vært mer varm og kjærlig. Du trengte det mer enn jeg forsto da. Tyngden i sinnet ditt som lå der bak smilet og din varme, var tyngre og mørkere enn du lot meg vite da. Du skulle mestre, ha kontroll og beskytte. Det skulle jeg også, derfor møttes vi ikke på det nivået av følelser. Og jeg vet, det var best sånn, da..

Vi hadde det hyggelig, på en rar og annerledes måte. Det var ingenting denne dagen som minnet om alle de påskeaftener vi hadde delt gjennom årene. Men vi var sammen og vi var hjemme. Det var det som var viktig. Etter noen timer begynte plagene dine å ta overhånd. Det hastet med å komme seg tilbake til avdelingen for å få nødvendig medisinsk hjelp. Jeg ville bli med deg, men du takket nei. Jeg tror du var så utslitt både fysisk og mentalt at du ikke orket ha noen rundt deg.

Synet av deg, og ordene dine, vil for alltid forfølge meg. Som en liten gutt sto du der og takket så ydmykt for deg, for mat og for hygge. Det skar i hjertet mitt. Du takket for at du hadde fått være i det hjemmet du hadde skapt. Du takket for deg, mens du sa «ha det».

Jeg maktet ikke å se bilen kjøre av sted, gråten ble for stor. 

Du hadde rett hele tiden. Det ble din siste tur hjem, og ved denne turen forandret du min påskeaften for alltid. En slags gave for meg å åpne år etter år. En gave av minner om din omtanke og dine kjærlige handlinger, akkurat denne dagen. Før det var for sent, for at jeg skulle ha det bra. Takk for din siste tur på «furterommet» – og for at du er nær. I minnene.

God påske.


Denne gripende historien er sendt inn til Sosialnytt og skrevet av menneskene bak Facebooksiden «Omsorg for døende». Klikk på linken for å like Facebooksiden deres, vi er sikker på det også i fremtiden, vil komme mange interessante saker fra den kanten.

Lik oss på Facebook
Følg oss på Instagram

20 år gamle Anton fikk plutselig hjertestopp – nå advarer han mot den populære drikken

syk

Hva gjør du om du blir koronasyk på påskeferie?