Eivind Skår Ertesvåg 
Ann-Jeanett Olsen har levd et langt liv med rus. Hun har fått erfare hvor mye rusen ødelegger, men hun bærer også på en historie om hvordan man kan bekjempe avhengigheten.
Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange nordmenn som lider av rusavhengighet. Men ifølge tall fra ROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse) lider mellom 200-300 000 nordmenn av alkoholavhengighet, 20-40 000 er avhengige av vanedannende legemidler, mens mellom 20-30 000 er avhengig av illegale rusmidler. Mørketallene er store.
Ann-Jeanett var en av dem. Hun velger å fortelle historien sin på Sosialnytt for å vise andre at det går an å komme seg ut av avhengigheten. Å starte et nytt liv.
– Jeg begynte å ruse meg da jeg var 15/16 år. Da ruste jeg meg på piller, amfetamin og hasj. Men første gang jeg prøvde hasj var jeg bare 13 år, forteller Ann-Jeanett som tenker høyt om hvorfor hun begynte med rus i så tidlig alder.
– Jeg hadde det veldig urolig inni meg fra jeg var liten. Jeg slet med å bygge relasjoner og var ekstremt sjenert helt fra starten av barneskolen. Det var vanskelig hjemme selv om jeg fikk alt jeg ville var det så mye mer bak.
Men selv om Ann-Jeanett hadde det vanskelig på skolen, hadde hun også et fristed.
– Jeg var veldig glad i fotball og det ble på en måte min utflukt hvis jeg hadde det vanskelig, nemlig treningene.
Og fristedet var godt å ha når livet ble vanskelig. For det skjedde mye i livet til Ann-Jeanett på denne tiden. Moren hennes ble syk, noe som gjorde det hele så mye verre.
– Mamma ble veldig syk når jeg gikk på ungdomsskolen og fikk diagnosen bipolar. Hun ble da satt på medisiner og i tillegg hadde hun fått spiseforstyrrelser og begynt og ruse seg. Før dette har hun hatt mange tøffe utfordringer i livet, som jeg skjønner nå som voksen var veldig vanskelig og tøft for henne og at hun gjorde det beste hun kunne for oss da. Det var mye festing, kriminalitet og fengselsopphold på denne tida hjemme. Og jeg måtte ta meg av mamma på grunn av ting som hadde skjedd.
For Ann-Jeanett utviklet den vanskelige hjemmetilværelsen seg til angst.
– Jeg hadde mye angst på denne tida. Jeg 14-15 år. Jeg husker at jeg fant piller over alt og fant henne mange ganger i overdoser, jeg var veldig glad i mamma og er fortsatt glad i mamma, her hadde mamma det utrolig vanskelig. Men for meg ble dette mange sår som ble vonde og jeg begynte og hate. Vi hadde rassia hjemme rett før 15 års dagen min, jeg satt igjen aleine, jeg ble henta av noen i familien, vi måtte flytte/selge huset. Da skulle jeg begynne på videregående og det var vel aldri noen voksne som spurte meg hvordan jeg hadde det, til tross for alt som hadde skjedd!
Når man som ungdom opplever så mange vonde ting er det å ikke bli sett eller ikke føle at noen hjelper en ekstra belastning. For mange som havner i en slik situasjon kan rus raskt bli det nye «fristedet.» Slik ble det også for Ann-Jeanett.
– Jeg følte meg veldig svikta her som 15 åring. Jeg skulle begynne på videregående men det ble veldig vanskelig for meg for jeg ville ikke snakke med folk, og hadde veldig angst. Jeg flytta hjemmefra rett før jeg ble 16 år til noen i familien, på grunn av hvordan ting var hjemme.
Møtte kjæresten
Som 16-åring begynte festingen og rusingen for alvor å ta seg opp for Ann-Jeanett. Piller og amfetamin i sprøyter var ikke uvanlig.
– Rusen ble min trøst og jeg slapp å kjenne på følelser, sprøytestikk ble jeg helt forelska i, det kikket hver gang.
Det var også nå hun møtte Glenn som skulle bli hennes kjæreste. I år har de vært gift i 20 år. Men også Glenn ruste seg.
– Jeg møtte han gjennom en kompis og det ble kjærlighet ved første blikk fra min side.
Ann-Jeanett flyttet inn til kjæresten.
– Jeg flyttet inn til Glenn ganske kjapt. De bodde fire stykker i den leiligheten fra før av, men måten de tok i mot meg på var veldig god. Svigermor har alltid hatt ett stort hjerte.
Nå begynte Ann-Jeanett å ruse seg både sammen med moren og kjæresten. Det var en ond sirkel.
– Jeg rusa meg med mamma på denne tida. Meg og Glenn var mye av og på. Jeg fant Glenn flere ganger hvor han hadde prøvd og ta overdose og ta sitt eget liv.
Alle de vanskelige opplevelsene gjorde at også Ann-Jeanett flere ganger forsøkte å avslutte livet.
– Jeg hadde det så vondt og det var veldig mørkt for meg. Så jeg prøvde å ta livet mitt da jeg var 17 år første gangen. En måned senere fylte jeg 18 år, da ble jeg tvangsinnlagt med tilsyn og vakter rundt meg når jeg sov og var våken.
Ble gravid
Og de vanskelige opplevelsene var ikke over for Ann-Jeanett. Som 18-åring ble hun utsatt for et overgrep, og da hun var 19 år fikk hun sitt første barn. Dette førte til en fødselsdepresjon. Rusingen og festingen fortsatte.
– Da jeg var 19 jeg ble gravid og fikk min første, jeg fikk veldig fødselsdepresjon og slet med å bygge relasjon. Jeg begynte å feste igjen og inntok tabletter som selvmedisinering for å klare hverdagen. Her ser jeg selv at jeg aldri skulle hatt noe omsorg for noen. Men jeg hadde et stort ønske om å kunne bli en god mamma og leve et ordentlig liv.
Men foreldrerollen lar seg ikke kombinere med rusing.
– Jeg hadde min første overdose da han var ett år i 2006. Tida gikk og han ble 2 år da barnevernet kom inn i bildet. Dette fordi jeg stakk av i perioder og rusa meg. Jeg var nå 20 år, ble utsatt for vold og ble gravid igjen. Jeg blir igjen tvangsinnlagt, på grunn av rus i svangerskapet.
De neste årene ble en berg- og dalbane for Ann-Jeanett som hadde et så sterkt ønske om å klare å bli rusfri og ta seg av barna. Men ofte kan rusen trumfe det meste.
– I mars 2009 ble vi lagt inn ett år på familieenheten på Borgestadklinikken. Men vi mistet ungene. Vi valgte rusen fremfor ungene.
Barnevernet tar over omsorgen
Ann-Jeanett husker den grusomme opplevelsen av å miste det kjæreste hun hadde.
– Barnevernet banka på døra på morgenen og ba meg levere urinprøve, etter en bekymringsmelding fra barnehagen da jeg hadde levert mellomste guttungen rusa.
Videre forteller hun om den tunge beskjeden.
– Jeg husker da de ringte (barnevernet) den dagen de ble tatt. Glenn svarte for jeg orket ikke og hadde levert positiv urinprøve på det meste. Vi var ute på tur da telefonen ringte. Glenn stoppet og tok telefonen. Han ble helt tom og jeg så på han at dette var alvorlig. De sa: dere kan ikke hente de for vi tar de med oss. Jeg kjente det slokna inni meg akkurat som sjela forlot meg.
Tiden videre ble den tyngste for Ann-Jeanett. Hun ville ikke leve lenger.
– Jeg angra så sykt på valget jeg hadde tatt og bestemte meg bare for å dø. Jeg bestemte meg for å slutte å spise. En dag her dro jeg bort til en nabo og tok masse piller og drakk.
Under dette besøket hos naboen skjedde det noe som man i ettertid kan si endret livet til Ann-Jeanett.
– Der hadde jeg en skikkelig ulykke da jeg skulle hjem. Jeg klarte å bomme på første trappetrinn og landa på hodet i midten av trappa. Jeg spjæret fra panna og litt oppi hodet og måtte sy en del sting. Dette gikk heldigvis bra! Noe skjedde med Glenn i denne perioden. Han så alt dette som skjedde med meg og bestemte seg for å ta tak og ringte til Evangeliesentet for der hadde en kjent hatt ett opphold.
Starten på et nytt liv
Evangeliesenteret ble redningen og familien. Før Glenn tok kontaktet med senteret var det depresjon, rus og hat som preget livet til Ann-Jeanett.
– Jeg var så redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre og jeg hata alt av myndigheter og barnevern og mennesker generelt. Hjerte mitt var fylt av hat! Barnevernet sa: «dere får aldri ungene hjem igjen nå» og det sa de til ungene også flere ganger. Jeg var så lei av å bli såra og behandla dårlig av folk og systemet. Det jeg gjorde var feil, men måten ting ble gjort på kunne vært gjort så mye annerledes!
For Ann-Jeanett og Glenn ble møtet med en ruskonsulent og Evangeliesenteret det som skulle endre livet.
– Det var ikke lett å få hjelp uten ruskonsulent. Det var faktisk ikke noen ruskonsulent i den kommunen vi bodde i da (Sigdal), men hun var på vei inn. Glenn tryglet om at vi måtte endre livet sammen! Knust og ødelagt som jeg var så tenkte jeg at dette var siste sjanse, så jeg ble med Glenn i behandling.
– Vi måtte først på Borgestadklinikken på avrusning, så til Loland men der sprakk vi, og dro på vift igjen og bodde hos andre. Men så heldigvis hadde vi da fått ei fantastisk ruskonsulent, Marte, som var troende og fikk oss rett inn på Evangeliesenteret.
Og møtet med Evangeliesenteret ble helt avgjørende.
– Der kom minstemann Noa til. (Han er fem år nå). Nå har det gått 6 år og jeg/vi står fortsatt uten rus og alkohol. Oppholdet på Evangeliesenteret og bibelskolen der ble mitt nye liv! Jeg fikk en grunnmur jeg aldri har hatt, fikk trua på Jesus og ble møtt med kjærlighet! JEG FIKK FRED OG TILGIVELSE!
Foreldrene måtte nå vise til barnevernet at de kunne ta vare på minstemann.
– Vi måtte en tur på borgestadklinikken på familie avdelingen i ett år etter Noa kom for att barnevernet skulle se vi kunne ta vare på han som foreldre og jobbe med andre ting. Jeg er heldig som har en så fin mann med meg, og pappa til være tre flotte sønner. 20 år har vi stått sammen i tykt og tynt, funnet hverandre i overdoser og mange ulykker der man skjønner at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Vi skulle egentlig vært dø for lenge siden.
Nå er familien samlet igjen, og rusen er borte.
– For snart to år siden fikk vi hjem de to eldste.
Ann-Jeanett har også kommet i arbeid, noe som er et viktig moment for å fungere i samfunnet.
– Jeg har vært så heldig og få jobbe i en barnehage i 3 år nå. Jeg blir tatt så godt være på til tross alle sykemeldinger! Blitt så glad i de, forteller hun og legger til at det langt i fra er noen enkel vending å plutselig skulle gå fra et liv i rus til en «A4-hverdag» med arbeid.
– Det er ikke lett å gå fra et så mørkt liv til ut i jobb. Jeg måtte selv sykemelde meg fra jobben i barnehagen da jeg møtte veggen for et år siden, oppi dette kom ungene hjem, og vi hadde dårlig råd og begge sleit med og fungere i jobblivet. Nav stresser veldig, og gjør det tyngre. Og barnevernet pustende i nakken gjorde meg syk!
Ann-Jeanett tar tak når hun merker at hun blir dårlig, men nå uten å ruse seg.
– Jeg begynte behandling i januar 2020 igjen da jeg har ting fra fortida som tærer litt på, jeg klarer å be om hjelp nå istedenfor å ta den lette utveien med og ruse meg! Jeg er ikke noen tilhenger av diagnoser og medisinering men etter mye samtaler fikk jeg noe som heter kompleks stress traumatisk syndrom, og det var veldig godt for meg og få ett svar på hvorfor jeg føler meg annerledes og hva jeg kan jobbe med!
Nå drømmer Ann-Jeanett å skrive en bok om livet, og hun har en klar oppfordring til andre om sliter og befinner seg i en lignende situasjon som hun gjorde.
– Livet går opp og ned, men ikke gi opp det er alltid en utvei! Det finnes HÅP!
Om du vil se mer av hverdagen til Ann-Jeanett kan du følge henne på Snapchat.
– Jeg bruker også Snapchat som en terapi på gode og dårlig dager. Elsker og kunne få dele av meg selv uten filter!
Så den må folk gjerne legge til! (anna6663).
Har du en historie du ønsker å formidle på Sosialnytt? Da kan du ta kontakt på kontakt@sosialnytt.com eller sende oss en melding på Facebook!