Marte Frimand 
Anne-Kat. Hærland (47) åpner opp i podkasten «Sånn er du» og forteller åpenhjertig om depresjonene hun har levd med i 20 år.
«Jeg har slitt med depresjon i 20 år», forteller komiker Anne-Kat. Hærland (47) i den nyeste episoden av podcasten «Sånn er du». Podcasten er det Harald Eia og Nils Brenna som driver.
I Podkasten, må kjendiser ta personlighetstesten «Big 5», som gir en personlighetsprofil som sier ganske mye om hvordan de er som menneske.
Tar antidepressiva ved behov
Anne-Kat. forteller at hun opplevde å bli deprimert for første gang i 1992, da hun var 20 år gammel. Hun søkte raskt hjelp, og fikk blant annet foreskrevet antidepressiva. Siden da, har tristheten kommet med jevne mellomrom. Og medisinene tar hun fortsatt, men bare ved behov.
«Jeg merker at det kommer. Det skjer fortsatt, men så vet man jo det, og så tar jeg medisiner. Det funker helt all right. Men det tar litt tid før det funker, og da blir man enda mer trist. Og det er helt grusomt», sier hun.
I podkasten forteller Anne-Kat. at hun gjerne går på medisinene i ett år, for å stabilisere. Når hun er ferdig med en slik runde, kan det gå flere år før tristheten kommer tilbake.
Holder på å bli blind
Omtrent på samme tid som depresjonen dukket opp, ble Anne-Kat. også diagnostisert med øyesykdommen Retinitis pigmentosa. Sykdommen gjør at cellene på netthinna sakte, men sikkert dør, og vil på sikt gjøre at hun blir helt blind.
I et intervju med «God kveld Norge» tidligere i høst, fortalte Anne-Kat. at sykdommen preger henne veldig.
LES OGSÅ: Anne-Kat. Hærland om øyesykdommen: – Det blir verre og verre
«Innenfor sykdom er det mye tristhet. Det er mye som er tungt og kjipt. Jeg har ikke lyst til å være modig og inspirerende hele tiden. Jeg har ikke noe interesse av det, jeg har mye mer lyst til å si at det er jævlig kjipt innimellom. Men igjen, du har jo ikke noe annet valg. Det er sånn det er», sa hun til Dorte Skappel.
Vet at det alltid går over
Anne-Kat. forteller videre at når depresjonen kommer, får hun en følelse av panikk. Men i dag vet hun at det alltid går over. Det er noe hun har lært etter flere år med depresjoner.
Likevel, på spørsmål om hun noen gang har vurdert å ta livet sitt når hun har vært deprimert, svarer hun «ja».
«Det er bakdøra mi, liksom. Når man er deprimert vil jo de tankene være der. Og det er skummelt hvor fort de blir normalisert oppe i hodet ditt når man er deprimert. Men det å ønske å ta livet av seg, er jo stort sett et ønske om at noe skal forandre seg, ikke det å dø», forteller hun.