Marte Frimand 
Anne Lindmo og Christine Koht har vært gode venninner helt siden de møttes i NRK i 1997. Da Christine ble syk, fikk Anne seg en kraftig vekker.
Vi er mange som har fulgt Christine Kohts kamp mot kreftsykdommen. Hun har delt flittig fra både oppturer og nedturer, håp og fortvilelse, gode og dårlige nyheter. Vi har latt oss berøre, vi har felt en tåre når det har vært som mørkest, og vi har ledd med henne når hun til tross for store smerter og utmattelse likevel klarer å gi oss sitt typiske humoristiske og skeive syn på ting.
«Min kjære, kjære venninne»
Men for de som står Christine nært, har det vært ekstra vanskelig å se hennes kamp mot sykdommen. For Anne Lindmo, har det vært en vekker.
«At Christine, min kjære, kjære venninne, plutselig er så syk, er en påminnelse om at vi må passe på hverandre mens vi kan. Det som skal sies, må sies nå. Det som skal gjøres må gjøres og ikke utsettes til i morgen», sier hun til Dagbladet.
Vi har begrenset med tid
Anne Lindmo forteller videre at hun har hatt et lykkelig liv så langt. Det har i stor grad handlet om nyanser av hvitt. Hun har ikke opplevd noen store traumer. Ikke møtt veggen, verken den lette eller den harde typen. Hun har ingen stor sorg å dele. Men det var fremt til bestevenninnen ble syk.
«Asså, det der er jo en sliten klisjé, men det er sant. At tiden er tilmålt er en erkjennelse som jeg tror alle får på et eller annet tidspunkt i livet. For meg ble det så tydelig da Christine ble syk. Så nå i sommer fikk vi tatt med oss venneflokken vår til den paradisøya på Helgelandskysten, som vi hadde snakket om i årevis. Jeg fikk klatret Romsdalshorn, som jeg har lurt på om jeg ville tørre. Og nå skal jeg samle alle husvenner og naboer til en skranglete fest den siste helga vi bor i huset vårt. Sånne ting», sier hun til Dagbladet.
LES OGSÅ: Christine Koht i sorg: «At hjertet mitt brister, er prisen vi betaler for å elske noen»