Mange av oss husker nok Anne Marie Ottersen fra både Fjernsynsteatret og NRK Radioteatret. Skuespilleren er nok mest kjent for sin rolle i Anja Breiens trilogi om Hustruene og ikke minst fra tv-serien Fredrikssons fabrikk.
I helgen gjestet Anne Marie Ottersen (74) og ektemannen Lasse Lindtners (64) «Casa Numme» på TV 2, hvor de kunne fortelle om en dramatisk påskeferie i 2007.
«Jeg satt på rommet da hun kom for å hvile seg litt. Så sier jeg ett eller annet til henne, men så får jeg et merkverdig svar», sier Lasse i søndagens episode av «Casa Numme» på TV 2.
«Så sier jeg noe annet til henne, og da får jeg et enda rarere svar», sier han videre.
Lasse forteller at han spurte kona om hun selv hørte hva hun sa. Da reiste hun seg plutselig og gikk ut av rommet.
«Så hører jeg et skrik og jeg løper ut. Hun er hvit som et lik og helt blå på leppene. Jeg skjønner jo at noe er alvorlig galt, men jeg skjønner ikke hva», forteller han.
Skriker til henne
Lasse har bakgrunn fra saniteten i forsvaret, og skjønner at han må legge Anne Marie i stabilt sideleie.
«Jeg skriker til henne, men det var ikke mulig å få kontakt med henne. Så får hun et nytt anfall, og vi får tilkalt legehelikopter», sier han.
Anne Marie ble fraktet til Lillehammer sykehus, og neste morgen ringte telefonen.
«Hei, hvordan går det med dere?» spurte hun. Det var fra Anne Marie», smiler Lasse.
Svulst på hjernen
Det viste seg at Anne Marie hadde en svulst på hjernen. Heldigvis fikk legene fjernet den uten at hun fikk noen varige men.
«Bank i alle bord og stoler, så gikk det veldig bra», sier hun, og legger til at hun flere ganger har prøvd å spørre ektemannen om hvordan han taklet det hele.
«Han var vel i et slags sjokk. Og så håper jeg han var veldig lei seg. Jeg har prøvd å pumpe han litt på det, men …», smiler Anne Marie.
Men hendelsen har ikke bare vært negativ. Ottersen har tidligere fortalt TV 2 at sykdommen fikk henne til å verdsette de små tingene i hverdagen.
– Sykdommen har endret meg fordi du kommer til et punkt i livet ditt du aldri kommer til ellers, hvis du ikke opplever silke ting. Du ser hvor skjørt livet er. Du får en ufattelig glede over å være til når det viser seg at du overlevde dette her – at det ikke var kreft. Da var det ikke sånn at jeg ville reise til Egypt å se på pyramidene. Nei, det var sånn: Sitte ubekymret på en benk i parken, drikke kaffe og se ut i luften. Bare være til. Ubekymret. Det var den store lykken.
Lev livet nå – vi er aldri lovet en morgendag!