Anne C. Olsen 
Brann er en tragedie for alle familier som rammes av det. Familien Aas mistet også et stykke lokalhistorie da det som gjennom 300 år hadde vært hjemmet for ni generasjoner i familien gikk opp i flammer i mars i år.
10. mars sto hovedhuset, redskapsbygningen og stabburet på gården til familien Aas i full fyr.
– Det er bedre å prate om det, enn å holde det inni seg, sier Peder (61) til Laagendalsposten.
Han og kona Solveig (62) er åttende generasjon på gården. De våknet av brannen og klarte å redde seg ut sammen med de to hundene sine. Ti kuer klarte å komme seg ut på egenhånd, siden fjøsdøra sto åpen. Men kattene brant inne. Kårboligen der odelsgutten Anund bor sto igjen. Det gjorde også låven og bryggerhuset. Alt annet ble tatt av flammene.
– Vi kommer aldri over det, men vi skal komme oss gjennom det, sier Peder, Solveig og Anund til lokalavisa.
De understreker at de er opptatt av å ikke grave seg ned etter tragedien rammet. Men det er tøft. Det var mye historie i veggene på gården som hadde vært i familiens eie i 300 år.
– Det er et kall du har når du overtar en sånn gård. Det å ta vare på den og gi den videre til neste generasjon, sier Peder til avisa.
Anund skulle tatt over i sommer. Nå er det bare ruiner igjen. Men han er innstilt på å bygge opp igjen, og når nybyggene står ferdig om halvannet år håper han uttrykket er tro mot hvordan gården egentlig var.
Nå er Solveig og Peder er opptatt av å benytte anledningen til å gi andre gode råd:
– Vi unner ingen å gå gjennom det samme som oss, men vi anbefaler alle å dokumentere det de har. Selv om vi ikke får tingene tilbake, har vi minnene, sier ekteparet til Laagendalsposten.