Mye har forandret seg i måten vi oppdrar barn på.
Der foreldre tidligere ofte la stor vekt på lydighet, regler og straff, er dagens foreldrestil gjerne preget av mer dialog, forklaringer og forståelse.
Men betyr det at grenser har blitt mindre viktige?
Ikke nødvendigvis.
Barnepsykolog og forfatter Kirsten Resaland mener dagens foreldre generelt gjør mye riktig når de kombinerer tydelige grenser med varme og støtte. Hun peker på at foreldre i dag ofte forklarer hvorfor regler finnes og tar barnets perspektiv mer på alvor.
Trekker et tydelig skille mellom straff og konsekvenser
Resaland er samtidig tydelig på at én eldre metode ikke har støtte i forskningen.
– Vi har ingen forskning som støtter at straff er en bærekraftig oppdragermetode. Men konsekvenser med forklaringer er lurt, sier hun til Hjemmet.
Forskjellen kan være viktig.
Hvis et barn for eksempel heller ris utover gulvet i sinne, mener hun det kan være riktig at barnet selv må rydde opp etterpå. Det er en konsekvens som henger direkte sammen med handlingen – ikke en tilfeldig straff.
Dagens foreldre gjør mye riktig
Resaland mener forskning viser at dagens foreldre i stor grad kombinerer grensesetting med støtte og forståelse.
Hun beskriver en foreldrestil der voksne setter tydelige regler og forventninger, men samtidig forklarer hvorfor grensene finnes og åpner for dialog.
Det betyr heller ikke at barn skal få bestemme alt.
Hun påpeker at dagens foreldre noen ganger kan gi barnets stemme for stor plass, og at det kan være krevende å finne balansen mellom krav, beskyttelse og medbestemmelse.
Barn blir tatt mer på alvor enn før
En tydelig forskjell mellom generasjonene er hvordan voksne møter barns følelser.
I saken forteller Resaland at barn på 80- og 90-tallet ofte måtte tilpasse følelsene sine mer til de voksnes hverdag. Gråt eller frustrasjon kunne lettere bli avfeid som «sipping», «furting» eller «krokodilletårer».
Hun mener ikke at foreldre må analysere hver eneste følelse barnet har.
Poenget er heller at barnet skal oppleve det som trygt å fortelle hva det tenker og føler.
Dialog betyr ikke grenseløs oppdragelse
Resaland understreker at det fortsatt er viktig å sette grenser.
Hun bruker selv et eksempel fra eget hjem: Dersom barna kommenterer andres kropper negativt, setter hun en tydelig grense og sier at slik snakker man ikke i familien. Samtidig forsøker hun å forstå hva barnet egentlig mener eller føler.
Det er altså ikke et valg mellom enten grenser eller forståelse.
Tanken er å kombinere begge deler.
Dette kan gjøre det lettere for barn å åpne seg
Resaland trekker også frem flere grep som kan gjøre det lettere for barn å være ærlige.
Blant annet anbefaler hun åpne spørsmål fremfor ledende spørsmål, at voksne lar barnet fortelle ferdig før de korrigerer, og at det bør være trygt å innrømme feil eller skamfulle følelser.
For foreldre og besteforeldre kan det være et viktig poeng:
Barn trenger ikke voksne som aldri setter grenser.
De trenger voksne som klarer å være tydelige – uten å stenge samtalen.
