Eivind Skår Ertesvåg 
«Du må huske å dele med andre! Pass på at du deler! Du må dele! Denne meldingen er hamret inn hjernen våre hele livet, er den ikke? Men hvorfor? Er det virkelig nødvendig å lære barna å dele hele tiden? Tenker vi selv på meldingen vi sender, eller bare gjentar vi en mantra vi har blitt fortalt hele livet vårt?»
Alanya Kolberg var i parken med sønnen Carson. Han hadde med seg noen actionfigurer som han skulle dele med en venn han møtte der. Så snart de kom til parken, ble Carson møtt av en gruppe andre gutter, som krevde at han delte leketøyet sitt med dem. Samspillet mellom barna inspirerte Kolberg til å skrive et innlegg på Facebook.
«Barnet mitt har ingen krav på seg til å dele med ditt,» slik begynner innlegget hennes.
Kolberg forklarer at sønnen hennes ble møtt av minst seks gutter samtidig, som krevde at han skulle dele sine leker. Da han så spørrende på moren, forklarte hun at han ikke måtte dele.
«Du kan si nei, Carson,» sa hun. «Bare si nei. Du trenger ikke å si noe annet. «
Så snart han sa nei, løp guttene til henne for å fortelle at sønnen hennes ikke delte. Så forklarte hun til barna: «Han trenger ikke å dele med dere. Han sa nei. Hvis han vil dele, så vil han.»
Dette gjorde at hun ble sendt mange blikk fra andre foreldre, du kan nok forestille deg det. Men hun forklarer sitt resonnement:
«Hvis jeg, en voksen, gikk i parken og spiste en sandwich, måtte jeg dele min sandwich med fremmede i parken? Nei!
Ville noen voksne spurt en fremmed om å få sandwichen deres? For så å bli sur dersom de fikk nei?
Så virkelig, mens du gir meg nedlatende blikk, og tenker at jeg og min sønn er frekk, tenk over; hvem er det egentlig som mangler oppdragelse her? Gutten som ikke vil gi bort sine leker til 6 fremmede, eller de 6 fremmede som krever å bli gitt noe som ikke tilhører dem, selv når eieren er åpenbart ukomfortabel?
Helt alvorlig. Hvem lager disse reglene? Ja, vi må lære barna våre å dele, men meldingen er ikke «ofre alt du har, hele tiden» er det? Jeg mener, hvorfor? Bare fordi et annet barn ønsker å leke med noe barnet ditt har, betyr det at han må gi det fra seg? Hvis jeg får den ettertraktede vindusplassen på min favorittkafe i byen, gir jeg ikke den fra meg til den første voksne som går inn og ser lengtende på plassen. Dette er i hovedsak det vi lærer at barna våre må gjøre ved å kreve at de gir fra seg noe et annet barn ønsker, hele tiden.»
«Målet er å lære barna våre å fungere som voksne,» forklarer Kolberg videre.
«Selv om jeg vet at noen voksne aldri har lært å dele som barn, vet jeg om langt flere som ikke vet hvordan man sier nei til folk, eller hvordan man skal sette grenser, eller hvordan man skal ha selvbeherskelse. Meg selv inkludert.»
Å sette grenser for andre er et stort problem for mange av oss. Så hva skal vi lære barna våre? Det er en forskjell mellom et barn som konsekvent nekter å dele, og en som ikke er ferdig med å leke, og ikke vil dele akkurat der og da. Som voksne må vi gjenkjenne det og slutte å tvinge barna våre til å bli bedre og mer selvoppofrende enn vi selv er.
Så neste gang datteren eller sønnen din kommer løpende til deg og er opprørt fordi et annet barn ikke deler, husk at vi bor i en verden hvor det ikke er gunstig å gi opp alt du har til noen bare fordi de krevde det, Jeg skal lære barnet mitt at det ikke er slik det fungerer.»
Hva tenker du om denne morens tanker? Har hun et poeng? Del tankene dine i kommentarfeltet på Facebook!