Anne C. Olsen 
De vanligste hjelpetiltakene i barnevernet har vært lite forsket på. Tre nye rapporter viser nå at foreldrene stort sett er fornøyde med tiltakene.
Mediene slår titt og ofte opp saker der folk er misfornøyde med barnevernet. Enten har de gått for langt, eller så har de kommet til kort. Men nå viser tre nye forskningsrapporter at foreldre i barnevernssaker stort sett er fornøyde med hjelpetiltak. Det melder VID vitenskapelige høgskole i en pressemelding.
– Hjelpetiltak er den mest brukte tiltakskategorien i barnevernet. Likevel har det vært lite forskning på mange av disse tiltakene, sier professor Inger Oterholm ved Fakultet for sosialfag ved VID vitenskapelige høgskole.
På oppdrag fra Bufdir har VID og NTNU Samfunnsforskning gjennomført forskningsprosjektet «Virkning av hjelpetiltak i barnevernet».
Prosjektet består av fem ulike delrapporter. Nylig publiserte VID tre av rapportene, som tar for seg henholdsvis besøkshjem og støttekontakt, foreldreveiledningsprogrammet Circle of Security Parenting og nettverksmobiliserende tiltak.
– Foreldrene som har deltatt i studien er generelt fornøyd med tiltakene, sier Oterholm, som har vært VIDs prosjektleder i studien.
I tillegg til intervjuer med foreldre, bygger studien på intervjuer med ansatte i barneverntjenesten, støttekontakter og besøkshjem.
Forskerne har også undersøkt barnevernets saksmapper, og gått gjennom tidligere forskning på de aktuelle tiltakene.
Besøkshjem og støttekontakt
Besøkshjem og støttekontakt er to av de mest tradisjonelle hjelpetiltakene i barnevernet, som «alltid» har vært der, men som er lite forsket på.
I intervjuene med foreldrene kom det fram at de hadde gode erfaringer med bruk av besøkshjem og støttekontakt. Begrunnelsen for å sette inn disse tiltakene handlet både om barnas utfordringer og om foreldrenes behov for avlastning.
– Besøkshjem og støttekontakt hadde som mål å avlaste foreldrene, men også å være en arena hvor barnet kunne få nye opplevelser. Begge tiltakene kan bidra til å redusere noen av de belastningene familiene står i, sier Oterholm.
Familiene som mottok besøkshjem og støttekontakt hadde ofte komplekse og sammensatte problemer, som dårlig psykisk eller fysisk helse, krevende omsorgsoppgaver og lite støtte i eget nettverk.
Oterholm påpeker at selv om tiltakene påvirket barnas livssituasjon positivt, endret ikke tiltaket nødvendigvis barnets omsorgssituasjon på en slik måte at det ikke var behov for videre tiltak fra barnevernet.
Circle of Security Parenting
Målet med foreldreveiledningsprogrammet Circle of Security Parenting (COS-P) er å hjelpe foreldrene med å bygge en trygg relasjon til barna sine.
– I intervjuene med foreldrene kom det fram at de var godt fornøyde med foreldreveiledningsprogrammet. De opplevde at det har gitt dem innsikt og verktøy til å håndtere både barnas og egne reaksjoner på en mer hensiktsmessig måte, sier Oterholm.
Også de ansatte i barneverntjenesten vurderte innholdet i kurset som nyttig i flere situasjoner der foreldre trengte å jobbe med å forstå barns reaksjoner, og samhandle bedre med barna sine.
Mange benyttet elementer av COS-P i kombinasjon med andre tilnærminger. Det gjør det komplisert å vurdere virkningen av akkurat COS-P.
En utfordring med COS-P er at den er utviklet ut fra en vestlig forståelse av betydningen av tilknytning og de følelsesmessige relasjonene mellom barn og foreldre. For foreldre med minoritetsbakgrunn var erfaringene med foreldreveiledningsprogrammet blandet.
Nettverksmobiliserende tiltak
Nettverksmobiliserende tiltak er tiltak der familie og øvrig nettverk inkluderes i barnevernets arbeid med hjelpetiltak.
Studien om nettverksmobiliserende tiltak har særlig sett på nettverksmøter, som er møter hvor man inviterer inn både det private og profesjonelle nettverket rundt familien.
– Nettverksmøtene bidro til å gi det private nettverket informasjon om familiens situasjon, og mobilisere støtte. Møtene var også med på å bedre samarbeidet mellom ulike instanser og familien. Foreldrene følte seg i større grad forstått og mindre alene om krevende omsorgsoppgaver, sier Oterholm.
Det var stor variasjon i barnevernets bruk av nettverksmøter. I noen kommuner var det mest fokus på familieråd. Andre kommuner så på nettverksmøter som et nyttig supplement, eller som mer nyttige enn familieråd fordi barnevernet og andre offentlige instanser i større grad var med i dialogen med familien. Flere pekte på at dette er en arbeidsform som kan styrkes, men at de da har behov for økt kompetanse på møteledelse.