Anne C. Olsen 
En mann er dømt etter at Ursula Herrmann forsvant fra landsbyen Eching am Ammersee i Bayern. Snart 40 år etter kjemper Ursulas bror fortsatt for rettssikkerheten til den dømte gjerningspersonen.
Klokken 19:20 den 15. september 1981 ser tanten den 10-år gamle Ursula Herrmann sette seg på den røde sykkelen for sykle hjem. Dette er siste gang de ser henne i live skriver TV 2.
Når den pliktoppfyllende jenta ikke har kommet hjem etter 25 minutter og tanten forteller hun har syklet hjem forlengst, slår mor Anneliese full alarm.
Det går ikke engang en time fra Ursula forlot tanten til politi, brannvesen og annet letemannskap saumfarer skogen der jenta må ha syklet for å komme hjem. Rundt midnatt bjeffer en av politihundene. Den har markert en liten rød pikesykkel.
Klokken 01:43 ber lokalradioen innbyggerne i Eching holde øye etter en spebygd jente på 143 centimeter med kort, blondt hår, iført grå cardigan, mørkegrønne bukser og brukne sandaler.
Deretter er det stille i 36 timer fra forsvinningen til mamma Anneliese og pappa Michael plutselig får en oppringning. Det er stilt en god stund i den andre enden, før det plutselig spilles av en slags kjenningsmelodi som senere blir sentral i saken. Dette gjentar seg flere ganger i løpet av de neste timene.
Dagen etter mottar Michael et brev med krav om løsepenger:
«Vi har kidnappet datteren deres. Hvis dere vil se henne i live igjen, så betal to millioner tyske mark i løsepenger». To millioner tyske mark tilsvarer ifølge Die Welt nærmere 11 millioner kroner i dag.
I brevet blir Anneliese og Michael bedt om å svare etter kjenningsmelodien, og å si om de vil betale eller ikke.
«Ringer dere politiet, eller ikke betaler, så dreper vi datteren deres,» står det.
De får ingen respons når telefonen ringer kort tid etter at brevet er mottatt, men et nytt brev dukker opp og Liseanne og Michael får beskjed om å legge løsepengene i en koffert og levere den. Det blir ikke oppgitt hvor den skal leveres, kun at Ursulas far må kjøre alene til stedet i en gul Fiat 600.
Med hjelp fra myndigheter og naboer klarer de å samle sammen løsepenger. Alt er klart, men det men det kommer ikke flere brev eller instruksjoner om hvor pengene skal leveres.
Politiet bestemmer seg for å gjøre nye søk i skogen. Over hundre politimenn er ute med hunder, spader og metalldetektorer.
En av politibetjentene stusser når han ser fire nyplantede grantrær midt i en avsidesliggende del av skogen. Spaden støter mot noe hardt, når han dunker litt i bakken rundt grantrærne.
Politimannen har funnet en blå luke med syv boltelåser på. Det er en nedgravd kasse. Oppi kassen sitter Ursula Herrmann på en krakk. Det ser ut som om hun sover. Skriket fra politimannen kan høres gjennom hele skogen. Den lille kroppen de haler opp og legger på bakken er kald og livløs.
Etterforskerne mener flere ting tyder på at kidnapperne ønsket å holde Ursula i live frem til de fikk løsepengene: I kassen er det blant annet en joggedress i barnestørrelse, 12 brusbokser, tre flasker vann, seks sjokoladeplater, fire kjekspakker og to tyggegummipakninger.
Teorien er at Ursula ble dopet ned før hun ble senket ned i kassen, og at hun deretter har sovnet stille inn på grunn av surstoffmangel.
Mens Ursulas etterlatte sørger er innbyggerne i Eching livredde etter de er blitt fortalt at personene som kidnappet Ursula mest sannsynlig er en av dem.
Hele Tyskland følger med på saken, og politiet jobber under et enormt press. Tipsene renner inn etter at det er utlovet en dusør på 30.000 d-mark til den som kan gi politiet svar.
Bråkebøtta Werner Mazurek som kun bor noen hundre meter unna Herrmann-familien kommer raskt i politiets søkelys. Den arbeidsløse tobarnsfaren er nedlesset i gjeld, og tjener noen slanter her og der på å reparere TV-apparater.
Politiet er skeptiske til Mazureks påståtte alibi, og ransaker huset og verkstedet hans – men finner ikke noe som kan koble ham til kidnappingen. Uten fellende bevis må Mazurek løslates.
Kort etter får politiet tipserom at Mazureks brokete kamerat Klaus Pfaffinger kjøre på moped med en spade fastspent på den kvelden Ursula forsvant.
I løpet av avhørene knekker Klaus Pfaffinger, som innrømmet å ha gravd hullet for Werner Mazurek. Han ga politiet en rekke detaljer som ga dem grunn til å anta de var på rett spor. Da Pfaffinger senere trakk tilståelsen, sto politiet tomhendt tilbake, uten fellende bevis. Saken var fortsatt uoppklart da Pfaffinger døde i 1992.
I den senere tid har moderne teknoligi gjort det mulig for cold case-enheten å se på Ursula-saken med nye briller.
Politiet har fortsatt mistanken rettet mot Mazurek. Mens han er på jobb blir huset hans gjennomsøkt, og politiet finner en gammel båndopptaker.
Etter å ha undersøkt båndopptakeren i flere måneder, konkluderer en lydekspert med at det er sannsynlig at den ble brukt til å ta opp kjenningsmelodien.
28. mai 2008, 27 år etter at Ursula døde, blir Mazurek pågrepet og båndopptakeren beslaglagt.
I Tyskland kan ofrenes familie i visse saker bli en del av påtaleteamet som en medanklager. Ursulas foreldre frasier seg retten, men storebror Michael jr. sier ja.
Etter at den nå 40 år gamle broren har gått gjennom 6000 sider med etterforskningsmateriale sender han et brev til retten og beskriver lydekspertens «sannsynlig»-konklusjon som «uferdig eller ensidig». Det er høyst uvanlig at en medanklager prater til fordel for den tiltalte.
Båndopptakeren blir et stort tema i rettssaken mot Mazurek.
– Jeg kjøpte den på loppemarked bare noen dager før politiet gjennomsøkte huset mitt, påstår Mazurek ifølge TV2.
Han sier at han ikke aner hvem han kjøpte den av og ingen av selgerne på loppemarkedet husket å ha solgt en båndopptaker.
Til tross for at det ikke finnes et eneste fysisk bevis mot Mazurek blir han i mars 2010 dømt for utpressing med døden til følge.
– Nå har vi en dom, men ingen gjerningsmann, sier Ursulas bror til pressen utenfor rettslokalet.
– Jeg er ikke overbevist om at han er skyldig, men jeg er heller ikke overbevist om at han er uskyldig, sier han.
Fra fengselet sender Mazurek et brev til Michael jr., hvor han takker ham for å ha stått på hans side.
«Hvis du ikke er den skyldige, ønsker jeg meg ny innsikt og at du blir ivaretatt. Hvis du er den skyldige, så kan du dra til helvete,» svarer Michael jr.
Ti år etter at dommen falt går Michael jr. til sivilt søksmål mot Mazurek, og krever 20.000 euro i oppreisning etter å ha fått tinnitus, altså øresus. Han sitter på en legeerklæring som sier at stresset rundt lillesøsterens død er årsaken.
For at retten skal kunne avgjøre om det er Mazureks skyld at Michael har øreproblemer, må de først bevise at det var førstnevnte som kidnappet jenta med døden til følge.
Med andre ord: Saken må granskes på nytt.
– For oss gir dette søksmålet, som vi ikke hadde forventet, oss sjansen til å bevise Werner Mazureks uskyld ved en eventuell gjenopptakelse, sier Mazureks advokat Walter Rubach sier til Augsburger Allgemeine.
Michael Jr. sier at han vet at han gjør det riktige. Han vil gjøre alt for å gi lillesøsteren rettferdighet.
Etter to runder i retten, avgjør høyesterett i Munchen at Mazurek ikke kan klandres for Michaels tinnitus. De viser til at det har gått snart 40 år siden hendelsen.
Med andre ord blir ikke kidnappingssaken gjenopptatt, og Michael jr. innser at det trolig var den siste sjansen han hadde til å få svar på hva som egentlig skjedde med lillesøsteren.
Mazurek sitter fortsatt fengslet, dømt i saken, men har ikke gitt opp kampen om å renvaske navnet sitt.