Anne C. Olsen 
Christine Koht fikk kreftdiagnosen i 2018. Siden da har hun har vært inn og ut av sykehus.
Helt siden Christine Koht fikk beskjed om at hun hadde fått kreft har hun latt omverdenen få ta del i sykdommen hennes. Oppdateringene om hvordan det går har kommet nesten ukentlig.
I et telefonintervju med Dagbladet forteller Koht fra sykesengen at hun hver dag lever i et håp om at det ikke er en spredning. Selv om flere trolig ville lagt seg ned og gitt opp, føler Koht at hun kommer ut av det hele med en gnist.
– Nå er jeg veldig redd for spredning. Det er grusomt hver tredje måned. Da skal du inn til «rektor» for å høre om det er spredning, og er det spredning er løpet kjørt. For da er det så voldsom spredning, og kreften er farlig og aggressiv, sier hun til avisen.
For øyelikket tror hun imidlertid ikke kreften har spredt seg.
– Men akkurat nå i dette øyeblikket tenker jeg at det ikke er spredning for nå er jeg pigg. Det ordet synes jeg er så gøy, for det har jeg hørt mye den siste tiden. Alle sier det til meg, både leger og venner. Før hørte jeg fargerik og ellevill, men det er ingen som kaller meg det lenger. Nå er det bare pigg, sier hun til Dagbladet.
Etter intervjuet ble gitt har Christine Koht blitt skrevet ut av sykehuset, og har reist hjem. Julaften har hun tilbrakt på sykehuset de to siste årene. I år er planen å være hjemme, men den folkekjære komikeren sier til Dagbladet at hun tar hver dag som den kommer.
Delte video på Facebook
I et sterkt videoinnlegg på Facebook forteller Koht om tankene sine nå. Sammen med videoen skriver hun:
«Jeg har sagt til til Pernille hver dag de siste 10 dagene:
« jeg NEKTER å bli lagt inn på sykehus igjen. Nå vil jeg ha fred til å begynne å hekle.Jeg VIL ikke inn for 9. gang siden august. Og hvis, så må du ringe polititet for å bære meg ut»
Men så, hva skjer – her er jeg igjen. For først tenkte jeg – kanskje det er bipolar? Kanskje jeg har en blanding av fatigue og depresjon . Men som min elskede professor Pål sa til meg på Tlf «min venn, du får aldri høy feber og høy CRP av bipolar»
Og selvom jeg lå i sofaen med nesten 40 i feber og ikke sa et ord( hvis jeg ikke snakker så vet perny at jeg er syk). Men jeg nektet så lenge at Pernille ble oberst. OK , så inn. Så den kjedelig lange korona slusen, nå nr 15., prøver og antibiotika .Og så på kvelden kommer 3 alvorlige leger inn på rommet. (Min første var « kommer jeg til å dø ikveld?»)
Nei, nå var det en ny infeksjon – hvite stafelikokker i blodet .
Så ringte venninne Else og spurte «hva er hvite stafelikokker»
Jeg sa « jeg aner ikke, de sier at det finns i alle farger, men skjønner ikke hva der er»
Jeg har opplevd masse som jeg ikke skjønner noe av. Man kan feks få følfekkreft i øyet, også helt uforståelig.
Så nå er det opp til operasjon , og til de med grønne hatter. Jeg syns det virker som om den avd med grønne dusjhetter har det mest gøy av alle her. Så litt gøy , hvertfall bittelitt gøy er det å få komme opp til den grønne operasjonssalen.
Det skal jeg ha- jeg er veldig lett å glede. Og jeg tror jeg ler mer av ingenting enn før.
Fordi jeg takker og takker for å få leve akkuratt her og nå. Det vil jeg anbefale videre – da kan jeg love dere at dere vil le mye mer.»