Eivind Skår Ertesvåg 
Dag Otto Lauritzen mistet faren sin, Rolf, til demens. Da lillesøsteren Hanne fikk Alzheimersdiagnosen gikk det hardt inn på hele familien.
Forrige høst ble det kjent at Dag Otto Laturitzen hadde takket ja til å bli ambassadør og motivator for det norske velferdsteknologiselskapet VilMer. Han ønsker å spre budskapet om viktigheten av økt mosjon, aktivitet og sosialisering i de eldres hverdag, enten de bor på sykehjem, institusjoner eller alene hjemme.
– Aktivitet kan erstatte mange piller. Ensomhet og inaktivitet blant eldre er et stort og økende samfunnsproblem. En av mine store drivkrefter har alltid vært å inspirere og motivere mennesker til å ta vare på helsen gjennom fysisk trening og mosjon. VilMer sørger gjennom sine løsninger for å skape mange gode øyeblikk for eldre og personer med demens, sa Dag Otto Lauritzen da samarbeidet ble kunngjort.
I et intervju med ukebladet Hjemmet forteller han at han allerede har opplevd å miste faren, Rolf Lauritzen, til demens.
– Mitt fysiske forbilde ble til slutt sittende urørlig i en stol. Det var tøft å være vitne til, sier han i intervjuet.
Og da lillesøsteren hans fikk demens-diagnosen for tre år siden tok familien det hardt. Hun har en annen type demens enn faren, men det å ha kjent den ubarmhjertige sykdommen på nært hold har fått Dag Otto til å engasjere seg.
– Vi som er friske nok bør hjelpe de mange som sitter alene hjemme eller på sykehjem! Bare én eller to timer i uken vil kanskje forandre noens liv. Vi må hjelpe hverandre inn i alderdommen. Hvis du er heldig å få leve et langt liv – er det kanskje en dag du – og jeg – som vil trenge hjelp, sier han.
LES OGSÅ: Kim Wigaards hjerteskjærende familiehistorie : Et komplett kaos
Brenner for eldreomsorg
Han har tidligere uttalt at da forespørselen fra VilMer kom, så var han ikke i tvil om at det å engasjeres som en godt voksen «influenser» for fysiske opplevelser og personsentrert eldreomsorg, var et tema han både brenner for og ønsker å jobbe med.
– De siste årene har jeg opplevd sorgen og håpløsheten tett på kroppen gjennom demens og ensomhet i nær familie, samtidig som jeg har sett hvor mye gnist og glede som kan mobiliseres med gode, enkle hjelpemidler og litt bedre tid til hver enkelt av de eldre og pleietrengende, uttalte han da engasjementet for VilMer ble kjent.
Til Hjemmet sier han at han ikke kan gå rundt å være redd for å bli dement selv.
– Det tjener ingen å tenke slik. Jeg spør i stedet meg selv – hva kan jeg gjøre for å bidra, sier han.
LES OGSÅ: Jan Runar fra Demenskoret forteller hvordan det var å få diagnosen som 45-åring
