Eivind Skår Ertesvåg 
For to år siden tok Maria (31) sitt eget liv og livet til sine to barn etter å ha rømt fra et destruktivt forhold.
Hennes far Anders Nicklasson (66) sliter med å finne en måte å forholde seg til tapet av datteren og barnebarna.
For Anders var tragedien total da datteren sto på skinnene og ventet på toget. Maria var ikke alene. Med henne hadde hun hennes to sønner – hans barnebarn – seks år gamle Liam og tre år gamle Lion.
– Min oppgave i dette er å hjelpe andre i samme situasjon, sier Anders Nicklasson til Aftonbladet.
Datteren hans Maria var 31 år gammel da hun en onsdag i 2021 sammen med sine to små barn sto på skinnegangen et lite stykke utenfor Hässleholm i Sverige og ventet på at toget skulle komme i full fart.
Han beskriver datteren som omsorgsfull. Men den siste tiden i Marias liv var vanskelig. Hun bodde i en periode på krisesenter etter å ha brutt ut av et destruktivt forhold. Derfra flyttet hun tilbake til foreldrene.
Nå har foreldrene selv flyttet fra huset sitt.
– Min kone og jeg kunne ikke bo i vårt gamle hjem, som lå rett ved jernbanen. Hver gang et tog passerte, ble vi minnet på hva som skjedde, sier han.
Men foreldrene hennes følte at hun sakte men sikkert var i ferd med å komme seg etter de vanskelige tingene hun hadde opplevd.
Maria etterlot ikke et brev til sine slektninger. Anders forteller at tomrommet hun og barna hennes har etterlatt seg i livet hans er umulig å beskrive.
– Min kone og jeg pleier å si at vi har tre barn og ett er i himmelen. Jeg besøker ofte graven hennes og sitter der og snakker med henne. Jeg har vært trubadur lenge, men etter hendelsen orket jeg ikke å fortsette å spille. Men så ba datteren min meg om å fortsette å gjøre det jeg likte å gjøre da hun levde. Så nå har jeg tatt opp musikken igjen.
En stund etter datterens død fant Anders et dokument på en PC han hadde lånt ut til datteren den tiden hun var på krisesenteret. I dette har Maria beskrevet sin flukt fra det destruktive forholdet og elendigheten hun og barna hennes hadde stått i de siste årene.
Med utgangspunkt i de rundt 20 sidene begynte Anders selv å skrive. Det ble en måte for ham å spinne videre på samtalene med datteren, og i prosessen finne en måte å forholde seg til sin nye hverdag.
I dag sitter han på en ferdig bok, der hans egne refleksjoner er ispedd datterens beretninger.
– Man må liksom prøve å finne mening. Maria ble drevet av å hjelpe andre mennesker og der jeg er nå ønsker jeg å gjøre det samme. Jeg håper at boken min vil kunne hjelpe andre mennesker med pårørende som er utsatt psykisk og fysisk eller at den kanskje kan brukes av sosialtjenesten til å få dem til å få øynene opp for situasjoner der alt ikke stemmer, sier han til Aftonbladet.