lørdag, august 8, 2020

De ble fosterforeldre for en 3 år gammel gutt – Ett år senere skjedde det surrealistiske

Mest lest nå

«Min mann og jeg ble kjærester på videregående. Vi møttes i matbutikken hvor vi begge jobbet. Etter 10 måneder som kolleger, begynte vi å date. Vi visste med en gang at vi skulle gifte oss en dag, og selv om det var noen få humper i veien, ble vi mann og kone etter syv år. Vi var klare til å møte alt livet ville gi oss, både innenfor jobb og familieliv.

Adopsjon er noe vi diskuterte minimalt, og vi trodde begge at det ville være i form av en internasjonal adopsjon hvis vi noen gang adopterte. Det å bli et fosterhjem var egentlig aldri noe vi tenkte på, og ikke noe vi hadde erfaring med.


Men livet skulle bli veldig annerledes ut enn hva vi forestilte oss.»

Carolyn og ektemannen. Foto: privat

Omtrent to måneder etter at vi flyttet inn i vårt første hus postet en av mine barndomsvenner et innlegg på Facebook om hvordan det hadde vært å bli fosterforeldre. Jeg ble nysgjerrig og begynte å prate med henne om hvordan det var, det var da vi virkelig begynte å tenke tanken.

Vårt sanne ‘aha’ øyeblikk kom da vi satt i kirken den sommeren. Gjestetaleren i kirken fortalte sin historie om hvordan han og kona hadde adoptert fem barn. Nå jobbet de for en organisasjon som skulle prøve å finne flere fosterhjem slik at det ikke skulle bli mindre ventetid for barna som satt på institusjoner i påvente av et kjærlig hjem.

Vi begynte å tenke. Vi var 26 år, hadde et stort hus, god tid og ressurser til å gi et barn et hjem. Hvorfor ikke prøve? Vi meldte oss på sertifiseringskurs neste måned. Vi var glade for å ta fatt på dette nye eventyret .

Reisen vår for å bli fosterforeldre startet med å ta kurs en gang i uken i cirka åtte uker. Vi måtte også bakgrunnssjekkes og fullføre hjemmeoppgaver. Hele prosessen tok oss omtrent tre til fire måneder. Kursene var ikke utfordrende, men de åpnet øynene for noen av realitetene i det barna har vært igjennom, hvor skadelig separasjon fra familien ofte er, og hvordan vi som fosterforeldre kan hjelpe dem med å opprettholde et bånd med deres familier. Vi ble også med i flere lokale grupper på sosiale medier for fosterforeldre og hadde nettverk med foreldre fra kirken. Vi innså at det er et enormt støtteapparat av andre foster- og adoptivforeldre i byen vår.

Vi avsluttet kursene i februar 2015. Vi fikk noen telefoner i løpet av de neste tre månedene, men barna ble alltid plassert et annet sted. Vi ble skuffet, men hadde samtidig ikke hastverk. Vi visste at det skulle skje når det skulle. 16. mai 2015 fikk vi en oppringing

«Vi har en 3 år gammel gutt, moren hans er hjemløs. Hun har et sted å gå, men det er ingen plass for et barn. Er dere interessert i å ta ham?»

Vi sa ja, akkurat som vi hadde til de andre forespørslene. Vi spøkte til og med og snakket om at vi antagelig ikke ville blitt valgt denne gangen heller.

Men de ringte oss tilbake og sa:

«Vi vil være hjemme hos dere om 30 minutter!»

I full glede og vantro hastet vi hjem. Vi hadde ikke en gang tid til å ringe familien vår! Vi satte opp en småbarnseng og fant frem noen gutteleker.

Foto: privat

Vi tok i mot gutten. Introduserte han for hundene våre og hjemmet vårt. Vi tilbrakte seks fantastiske måneder som fosterforeldrene hans. Vi lærte å bli foreldre til et førskolebarn. Vi lærte å bli foreldre til et barn med en svært involvert biologisk mor. Det var til tider vanskelig å være førstegangsforeldre til en treåring og på toppen av det å dele ham, men vi heiet hele tiden på moren hans, og håpte hun skulle komme seg på bena.

Dagen han ble gjenforent var fantastisk og hjerteskjærende på samme tid. Vi pakket sammen alle eiendelene han hadde hadde, kjørte ham til mors leilighet og sa farvel. Å elske et barn som ditt eget for aller første gang og la det båndet svekkes eller brytes er ingen lett ting. Vi syntes at huset var for stille dagene etter at han forsvant. Heldigvis visste vi at moren hans ønsket at vi skulle fortsette å være i livet hans; hun fikk ham til og med å ringe oss dagen etter hans gjenforening! I løpet av det neste året hadde vi månedlige besøk med han. Vi dro til dyrehagen eller til parken eller bare tilbragte tid hjemme hos oss. Vi visste at Gud hadde satt oss i hverandres liv av en grunn.

Det vi ikke var klar over var historien vår med denne gutten ikke var over.

Rett etter ett år etter at han ble gjenforent, ringte moren og spurte om han kunne komme og bo sammen med oss ​​igjen. Svaret vårt var selvfølgelig: «Ja!».

LES OGSÅ: Telefonen kom midt på natta. «Vi har en tre år gammel jente på sykehuset. Moren hennes har blitt skutt og vil sannsynligvis ikke overleve»

En måned ble til to, og to måneder til fire. Nesten et år etter at han kom tilbake for å bo hos oss, sa moren at hun ønsket at vi skulle få delt foreldrerett for gutten. Selv om dette ikke blir gjort ofte, ble vi tildelt felles foreldrerett. For en surrealistisk opplevelse det var å feire sammen med en biologisk mor at hun delte foreldreretten for barnet sitt.

For en surrealistisk opplevelse å kunne fortelle den lille gutten vår at han nå hadde tre foreldre for alltid! Vi var alle så glade.

Vi har et godt forhold til henne og er nå medforeldre til denne lille gutten vi alle tre elsker så mye. Det kan være utfordrende, men det er mulig når du støtter hverandre og alle har barnets beste interesse i tankene.

Foto: privat

Akkurat denne gutten er bare en mange historier vi har. Tilsammen har vi hatt 14 fosterbarn i hjemmet vårt. Vi elsker rollen vi har hatt i livene til alle barna våre, og vi gjorde vårt beste for å danne bånd med hver enkelt og med deres fødefamilier under oppholdet hos oss. Tre av de fjorten blir værende for alltid. Vi har alltid sagt at hvis et barn vi har i fosterhjem trenger et adoptivhjem, vil vi være åpne for å adoptere dem.

Noe av det viktigste for oss har vært å etablere en god kontakt med barnas biologiske familier. Det er en velsignelse for barna.

Så her er vi, seks år etter at vi valgte å bli fosterhjem. Vi startet med «vi vet ingenting om fosterhjem» til å ha lært om delt foreldrerett, opprettholde kontakt med biologisk familie, jobbe med traumer og oppdra barn. Det viktigste har vært å hjelpe den biologiske familien med å lykkes så godt som de kan i kontakten med barna sine, at de kan få danne bånd med barna sine.

Foto: Privat

Historien ovenfor er skrevet og fortalt av Carolyn P og først publisert på Love What Matters.

For en herlig familie – og for en god tanke de har rundt barn som blir plassert i fosterhjem og kontakt med biologisk familie.

Verden trenger flere av denne typen familier..

LES OGSÅ: Jenta flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Til slutt traff hun en dame som ble redningen hennes

130,356FansLik
1,531FølgereFølg

NESTE ARTIKKEL
SCROLL NED

Siste nyheter