Marthe Austegard 
Har du, som jeg, småfolk i hus? En liten person som trenger enormt mye støtte og hjelp, men som neimen ikke alltid er like mottagelig? En som kan selv? Men som ikke får det til. En som vet best? Men som ikke aner sin arme råd.
Som sosialarbeider med mange års erfaring med barn og unge, burde kanskje jobben som småbarnsforelder gå lekende lett. Men den kunnskapen jeg har, gjelder liksom ikke på hjemmebane.
Nå har jeg funnet ut at grunnen til at jeg lar meg fyre opp, eller fortviler, ofte er at jeg rett og slett glemmer å puste med magen!
Pust med magen
Du kan ikke hjelpe barnet ditt med å roe seg ned, hvis du ikke selv er rolig. Det nytter ikke å skrike «slutt å skrik!» Men vi har alle vært der. Det er som på flyet, ta først på din egen oksygenmaske, deretter kan du hjelpe andre.
Fordi en må faktisk puste med magen, senke skuldrene og dermed senke sitt eget stressnivå, for å kunne hjelpe barnet med å gjøre det samme.
Ingen raser uten publikum
Et annet tips er å fjerne seg selv fra situasjonen. Dersom en ikke makter å gjøre situasjonen bedre, lette på stemningen og roe ned gemyttene, gå bort!
Barnet vil neppe fortsette krangelen for seg selv. Du kan jo tenke deg en opphetet diskusjon på jobben, hvor sjefen kommer nærmere og nærmere, kontra å gi deg litt rom og tid til å finne ut av saker og ting.
Så fjern deg fysisk, ro deg selv ned og forsøk igjen.
Hvis du klarer å minne deg selv på de enkle grepene, pust med magen og lave skuldre, har du en god rustning mot å miste besinnelsen, når barnet både vet best og kan selv!
LES OGSÅ: 3 tips for å aktivisere barna i påsken